Denne dommen er svært interessant og prinsipiell for enhver som enten skal utbedre en mangel, eller den som får en mangel forsøkt utbedret hos seg. Det prinsipielle gjelder i hvilken grad entreprenørens utbedringsforsøk isolert sett kan oppfattes som en erkjennelse i foreldelsesloven § 14 forstand, og i så fall hvor langt erkjennelsen rekker.

I denne saken hadde entreprenør forgjeves forsøkt å utbedre en mangel ved et nyoppført leilighetsbygg. Det var vannbåren varme og mangelen knyttet seg til varmeanlegget i leilighetene. Entreprenøren antok at problemene skyldtes feil ved innreguleringen og driften av anlegget.  

Etter at foreldelsesfristen på tre år hadde utløpt (regnet fra overtakelsen) avdekket en sakkyndig at problemene ikke skyldtes de forhold entreprenør hadde forsøkt å utbedre, men at varmesløyfene ikke hadde blitt isolert i etasjeskillene. Konsekvensen var at gulvvarmen ikke gikk opp til gulvet i overliggende etasje, men ned i taket over leiligheten under. Det ble med andre ord for kaldt i en etasje, og for varmt i den andre etasjen. Felles for alle leiligheter ble problematisk varmestyring.  

Etter sin gjennomgang av en rekke rettskildefaktorer hvor tidligere dommer fra Høyesterett stod sentralt oppsummerte Høyesterett med følgende:  

Dersom entreprenøren har påtatt seg og/ eller igangsatt mangelsutbedring kan det være å anse som en erkjennelse etter foreldelsesloven § 14, men ikke nødvendigvis. «Avgjørende vil være om det ut fra handlemåten kan konstateres at skyldneren positivt og noenlunde klart har erkjent den aktuelle forpliktelsen». Det kreves med andre ord en samlet vurdering av en rekke omstendigheter for å konkludere.  

I en del tilfeller kan mangelens art og omfang være uavklaret, men det hindrer ikke at en erkjennelse kan anses å foreligge. Men, den omstendighet at slike forhold er uavklart kan tale mot å forstå entreprenørens handlemåte som en erkjennelse. I den forbindelse fremhevet Høyesterett at entreprenører har plikt til å utbedre selv om de er uenige («hoppeplikt»).  

Til slutt oppsummerte Høyesterett at en ting er å forsøke seg på mangelutbedring, men noe annet er samtidig erkjenne at man er erstatningsansvarlig for ethvert erstatningskrav en mangel måtte lede til.  

I denne saken skyldtes mangelfull varmestyring ikke de forhold entreprenøren forsøkte å utbedre, men et bevisst valg om å droppe isolasjon i etasjeskillene. Arbeidet med å utbedre dette vil naturlig nok være vesentlig mer omfattende enn utbedringsforsøkene med varmestyring og drift.  

Etter en vurdering av partenes dialog, avtaledokumenter og andre momenter i saken konkluderte  Høyesterett med at entreprenøren ikke hadde erkjent ethvert mangelsansvar ved sin handlemåte. Foreldelsesfristen for erstatningskravet hadde ikke blitt avbrutt ved entreprenørens utbedringsforsøk.  

For både byggherrer og entreprenører er det derfor viktig å passe på foreldelsesfristen når man har mangler som det tar tid å få utbedret. Man bør være påpasselig med enten ta nødvendige rettslige skritt eller sørge for en avtale hvor foreldelsesfristen forlenges for alle mulige krav de enkelte forhold evt kan lede frem til.  

‍

Denne dommen er svært interessant og prinsipiell for enhver som enten skal utbedre en mangel, eller den som får en mangel forsøkt utbedret hos seg. Det prinsipielle gjelder i hvilken grad entreprenørens utbedringsforsøk isolert sett kan oppfattes som en erkjennelse i foreldelsesloven § 14 forstand, og i så fall hvor langt erkjennelsen rekker.

I denne saken hadde entreprenør forgjeves forsøkt å utbedre en mangel ved et nyoppført leilighetsbygg. Det var vannbåren varme og mangelen knyttet seg til varmeanlegget i leilighetene. Entreprenøren antok at problemene skyldtes feil ved innreguleringen og driften av anlegget.  

Etter at foreldelsesfristen på tre år hadde utløpt (regnet fra overtakelsen) avdekket en sakkyndig at problemene ikke skyldtes de forhold entreprenør hadde forsøkt å utbedre, men at varmesløyfene ikke hadde blitt isolert i etasjeskillene. Konsekvensen var at gulvvarmen ikke gikk opp til gulvet i overliggende etasje, men ned i taket over leiligheten under. Det ble med andre ord for kaldt i en etasje, og for varmt i den andre etasjen. Felles for alle leiligheter ble problematisk varmestyring.  

Etter sin gjennomgang av en rekke rettskildefaktorer hvor tidligere dommer fra Høyesterett stod sentralt oppsummerte Høyesterett med følgende:  

Dersom entreprenøren har påtatt seg og/ eller igangsatt mangelsutbedring kan det være å anse som en erkjennelse etter foreldelsesloven § 14, men ikke nødvendigvis. «Avgjørende vil være om det ut fra handlemåten kan konstateres at skyldneren positivt og noenlunde klart har erkjent den aktuelle forpliktelsen». Det kreves med andre ord en samlet vurdering av en rekke omstendigheter for å konkludere.  

I en del tilfeller kan mangelens art og omfang være uavklaret, men det hindrer ikke at en erkjennelse kan anses å foreligge. Men, den omstendighet at slike forhold er uavklart kan tale mot å forstå entreprenørens handlemåte som en erkjennelse. I den forbindelse fremhevet Høyesterett at entreprenører har plikt til å utbedre selv om de er uenige («hoppeplikt»).  

Til slutt oppsummerte Høyesterett at en ting er å forsøke seg på mangelutbedring, men noe annet er samtidig erkjenne at man er erstatningsansvarlig for ethvert erstatningskrav en mangel måtte lede til.  

I denne saken skyldtes mangelfull varmestyring ikke de forhold entreprenøren forsøkte å utbedre, men et bevisst valg om å droppe isolasjon i etasjeskillene. Arbeidet med å utbedre dette vil naturlig nok være vesentlig mer omfattende enn utbedringsforsøkene med varmestyring og drift.  

Etter en vurdering av partenes dialog, avtaledokumenter og andre momenter i saken konkluderte  Høyesterett med at entreprenøren ikke hadde erkjent ethvert mangelsansvar ved sin handlemåte. Foreldelsesfristen for erstatningskravet hadde ikke blitt avbrutt ved entreprenørens utbedringsforsøk.  

For både byggherrer og entreprenører er det derfor viktig å passe på foreldelsesfristen når man har mangler som det tar tid å få utbedret. Man bør være påpasselig med enten ta nødvendige rettslige skritt eller sørge for en avtale hvor foreldelsesfristen forlenges for alle mulige krav de enkelte forhold evt kan lede frem til.  

‍

Denne dommen er svært interessant og prinsipiell for enhver som enten skal utbedre en mangel, eller den som får en mangel forsøkt utbedret hos seg. Det prinsipielle gjelder i hvilken grad entreprenørens utbedringsforsøk isolert sett kan oppfattes som en erkjennelse i foreldelsesloven § 14 forstand, og i så fall hvor langt erkjennelsen rekker.

I denne saken hadde entreprenør forgjeves forsøkt å utbedre en mangel ved et nyoppført leilighetsbygg. Det var vannbåren varme og mangelen knyttet seg til varmeanlegget i leilighetene. Entreprenøren antok at problemene skyldtes feil ved innreguleringen og driften av anlegget.  

Etter at foreldelsesfristen på tre år hadde utløpt (regnet fra overtakelsen) avdekket en sakkyndig at problemene ikke skyldtes de forhold entreprenør hadde forsøkt å utbedre, men at varmesløyfene ikke hadde blitt isolert i etasjeskillene. Konsekvensen var at gulvvarmen ikke gikk opp til gulvet i overliggende etasje, men ned i taket over leiligheten under. Det ble med andre ord for kaldt i en etasje, og for varmt i den andre etasjen. Felles for alle leiligheter ble problematisk varmestyring.  

Etter sin gjennomgang av en rekke rettskildefaktorer hvor tidligere dommer fra Høyesterett stod sentralt oppsummerte Høyesterett med følgende:  

Dersom entreprenøren har påtatt seg og/ eller igangsatt mangelsutbedring kan det være å anse som en erkjennelse etter foreldelsesloven § 14, men ikke nødvendigvis. «Avgjørende vil være om det ut fra handlemåten kan konstateres at skyldneren positivt og noenlunde klart har erkjent den aktuelle forpliktelsen». Det kreves med andre ord en samlet vurdering av en rekke omstendigheter for å konkludere.  

I en del tilfeller kan mangelens art og omfang være uavklaret, men det hindrer ikke at en erkjennelse kan anses å foreligge. Men, den omstendighet at slike forhold er uavklart kan tale mot å forstå entreprenørens handlemåte som en erkjennelse. I den forbindelse fremhevet Høyesterett at entreprenører har plikt til å utbedre selv om de er uenige («hoppeplikt»).  

Til slutt oppsummerte Høyesterett at en ting er å forsøke seg på mangelutbedring, men noe annet er samtidig erkjenne at man er erstatningsansvarlig for ethvert erstatningskrav en mangel måtte lede til.  

I denne saken skyldtes mangelfull varmestyring ikke de forhold entreprenøren forsøkte å utbedre, men et bevisst valg om å droppe isolasjon i etasjeskillene. Arbeidet med å utbedre dette vil naturlig nok være vesentlig mer omfattende enn utbedringsforsøkene med varmestyring og drift.  

Etter en vurdering av partenes dialog, avtaledokumenter og andre momenter i saken konkluderte  Høyesterett med at entreprenøren ikke hadde erkjent ethvert mangelsansvar ved sin handlemåte. Foreldelsesfristen for erstatningskravet hadde ikke blitt avbrutt ved entreprenørens utbedringsforsøk.  

For både byggherrer og entreprenører er det derfor viktig å passe på foreldelsesfristen når man har mangler som det tar tid å få utbedret. Man bør være påpasselig med enten ta nødvendige rettslige skritt eller sørge for en avtale hvor foreldelsesfristen forlenges for alle mulige krav de enkelte forhold evt kan lede frem til.  

‍

Denne dommen er svært interessant og prinsipiell for enhver som enten skal utbedre en mangel, eller den som får en mangel forsøkt utbedret hos seg. Det prinsipielle gjelder i hvilken grad entreprenørens utbedringsforsøk isolert sett kan oppfattes som en erkjennelse i foreldelsesloven § 14 forstand, og i så fall hvor langt erkjennelsen rekker.

I denne saken hadde entreprenør forgjeves forsøkt å utbedre en mangel ved et nyoppført leilighetsbygg. Det var vannbåren varme og mangelen knyttet seg til varmeanlegget i leilighetene. Entreprenøren antok at problemene skyldtes feil ved innreguleringen og driften av anlegget.  

Etter at foreldelsesfristen på tre år hadde utløpt (regnet fra overtakelsen) avdekket en sakkyndig at problemene ikke skyldtes de forhold entreprenør hadde forsøkt å utbedre, men at varmesløyfene ikke hadde blitt isolert i etasjeskillene. Konsekvensen var at gulvvarmen ikke gikk opp til gulvet i overliggende etasje, men ned i taket over leiligheten under. Det ble med andre ord for kaldt i en etasje, og for varmt i den andre etasjen. Felles for alle leiligheter ble problematisk varmestyring.  

Etter sin gjennomgang av en rekke rettskildefaktorer hvor tidligere dommer fra Høyesterett stod sentralt oppsummerte Høyesterett med følgende:  

Dersom entreprenøren har påtatt seg og/ eller igangsatt mangelsutbedring kan det være å anse som en erkjennelse etter foreldelsesloven § 14, men ikke nødvendigvis. «Avgjørende vil være om det ut fra handlemåten kan konstateres at skyldneren positivt og noenlunde klart har erkjent den aktuelle forpliktelsen». Det kreves med andre ord en samlet vurdering av en rekke omstendigheter for å konkludere.  

I en del tilfeller kan mangelens art og omfang være uavklaret, men det hindrer ikke at en erkjennelse kan anses å foreligge. Men, den omstendighet at slike forhold er uavklart kan tale mot å forstå entreprenørens handlemåte som en erkjennelse. I den forbindelse fremhevet Høyesterett at entreprenører har plikt til å utbedre selv om de er uenige («hoppeplikt»).  

Til slutt oppsummerte Høyesterett at en ting er å forsøke seg på mangelutbedring, men noe annet er samtidig erkjenne at man er erstatningsansvarlig for ethvert erstatningskrav en mangel måtte lede til.  

I denne saken skyldtes mangelfull varmestyring ikke de forhold entreprenøren forsøkte å utbedre, men et bevisst valg om å droppe isolasjon i etasjeskillene. Arbeidet med å utbedre dette vil naturlig nok være vesentlig mer omfattende enn utbedringsforsøkene med varmestyring og drift.  

Etter en vurdering av partenes dialog, avtaledokumenter og andre momenter i saken konkluderte  Høyesterett med at entreprenøren ikke hadde erkjent ethvert mangelsansvar ved sin handlemåte. Foreldelsesfristen for erstatningskravet hadde ikke blitt avbrutt ved entreprenørens utbedringsforsøk.  

For både byggherrer og entreprenører er det derfor viktig å passe på foreldelsesfristen når man har mangler som det tar tid å få utbedret. Man bør være påpasselig med enten ta nødvendige rettslige skritt eller sørge for en avtale hvor foreldelsesfristen forlenges for alle mulige krav de enkelte forhold evt kan lede frem til.  

‍

Denne dommen er svært interessant og prinsipiell for enhver som enten skal utbedre en mangel, eller den som får en mangel forsøkt utbedret hos seg. Det prinsipielle gjelder i hvilken grad entreprenørens utbedringsforsøk isolert sett kan oppfattes som en erkjennelse i foreldelsesloven § 14 forstand, og i så fall hvor langt erkjennelsen rekker.

I denne saken hadde entreprenør forgjeves forsøkt å utbedre en mangel ved et nyoppført leilighetsbygg. Det var vannbåren varme og mangelen knyttet seg til varmeanlegget i leilighetene. Entreprenøren antok at problemene skyldtes feil ved innreguleringen og driften av anlegget.  

Etter at foreldelsesfristen på tre år hadde utløpt (regnet fra overtakelsen) avdekket en sakkyndig at problemene ikke skyldtes de forhold entreprenør hadde forsøkt å utbedre, men at varmesløyfene ikke hadde blitt isolert i etasjeskillene. Konsekvensen var at gulvvarmen ikke gikk opp til gulvet i overliggende etasje, men ned i taket over leiligheten under. Det ble med andre ord for kaldt i en etasje, og for varmt i den andre etasjen. Felles for alle leiligheter ble problematisk varmestyring.  

Etter sin gjennomgang av en rekke rettskildefaktorer hvor tidligere dommer fra Høyesterett stod sentralt oppsummerte Høyesterett med følgende:  

Dersom entreprenøren har påtatt seg og/ eller igangsatt mangelsutbedring kan det være å anse som en erkjennelse etter foreldelsesloven § 14, men ikke nødvendigvis. «Avgjørende vil være om det ut fra handlemåten kan konstateres at skyldneren positivt og noenlunde klart har erkjent den aktuelle forpliktelsen». Det kreves med andre ord en samlet vurdering av en rekke omstendigheter for å konkludere.  

I en del tilfeller kan mangelens art og omfang være uavklaret, men det hindrer ikke at en erkjennelse kan anses å foreligge. Men, den omstendighet at slike forhold er uavklart kan tale mot å forstå entreprenørens handlemåte som en erkjennelse. I den forbindelse fremhevet Høyesterett at entreprenører har plikt til å utbedre selv om de er uenige («hoppeplikt»).  

Til slutt oppsummerte Høyesterett at en ting er å forsøke seg på mangelutbedring, men noe annet er samtidig erkjenne at man er erstatningsansvarlig for ethvert erstatningskrav en mangel måtte lede til.  

I denne saken skyldtes mangelfull varmestyring ikke de forhold entreprenøren forsøkte å utbedre, men et bevisst valg om å droppe isolasjon i etasjeskillene. Arbeidet med å utbedre dette vil naturlig nok være vesentlig mer omfattende enn utbedringsforsøkene med varmestyring og drift.  

Etter en vurdering av partenes dialog, avtaledokumenter og andre momenter i saken konkluderte  Høyesterett med at entreprenøren ikke hadde erkjent ethvert mangelsansvar ved sin handlemåte. Foreldelsesfristen for erstatningskravet hadde ikke blitt avbrutt ved entreprenørens utbedringsforsøk.  

For både byggherrer og entreprenører er det derfor viktig å passe på foreldelsesfristen når man har mangler som det tar tid å få utbedret. Man bør være påpasselig med enten ta nødvendige rettslige skritt eller sørge for en avtale hvor foreldelsesfristen forlenges for alle mulige krav de enkelte forhold evt kan lede frem til.  

‍