1. Innledning
Det følger av samtlige underentreprisestandarder at underentreprenør har en samordningsplikt, jfr NS 8417 punkt 21.4, NS 8415 punkt 18.3 og NS 8416 punkt 17.
Vi har skrevet nærmere om samordningsplikten i en artikkel som her.
I dag er det oftest slik at byggherren velger en gjennomføringsmodell med en totalentreprenør, eller med en generalentreprenør. Vi ser ikke ofte at byggherren velger en sterkt oppdelt og byggherrestyrt gjennomføringsmodell med mange sideentreprenører.
Annerledes blir det for total- eller generalentreprenør som må kontrahere en rekke underentreprenører. Det er først og fremst i dette leddet utfordringene med samordning oppstår.
Siden det også er mest vanlig med totalentrepriser er vårt utgangspunkt NS 8417, men reglene er likeartede og følgelig viser vi også til NS 8415.
NS 8416 har ikke egne regler for brudd på samordningsplikten.
2. Brudd på samordningsplikten
Det følger av hhv NS 8417 punkt 41 og NS 8415 punkt 35 at totalunderentreprenøren kan bli erstatningsansvarlig for utgifter som total-/ hovedentreprenør påføres ved at underentreprenøren misligholder sin samordningsplikt.
De utgifter det i så fall er tale om å erstatte er utgifter pådratt som følge av at «sideentreprenører eller andre av» total-/ hovedentreprenørens kontraktsmedhjelpere «blir forsinket».
I en slik situasjon vil f eks en sideordnet entreprenør kunne få krav på fristforlengelse som følge av underentreprenørens brudd på samordningsplikten. Et eksempel på det kan være at underentreprenøren er forpliktet til å ferdigstille sine arbeider innen gitte frister slik at andre kommer til, men misligholder som følge av forsømmelser.
De som rammes av forsømmelsen vil typisk kreve fristforlengelse fra total-/ hovedentreprenør som har risikoen for sine medkontrahenter, herunder den aktuelle underentreprenør.
Total-/ hovedentreprenør avslår så kravet, eller kravene, om fristforlengelse fordi et utsettelse vil kunne gjøre at total-/ hovedentreprenør risikerer forsinkelser i forhold til byggherren med påfølgende dagmulktansvar.
Konsekvensen vil da kunne være at de sideentreprenører som får avslag på sine krav på fristforlengelse velger å forsere for total-/ hovedentreprenørens regning.
Vi har skrevet om forsering i kapittel 7 «Endringer» og artikkelen «Fristforlengelse og forsering» og viser til denne; les mer her.
Hvis flere sideentreprenører tvinges til å forsere er det rimelig klart at total-/ hovedentreprenørens samlede utgifter til disse vil kunne bli betydelige. Det kan også tenkes andre former for utgifter.
Uansett innebærer dette et behov for å sette en begrensning på hvor stort økonomisk ansvar den aktuelle (forsømmende) underentreprenør kan pålegges.
Det følger derfor at NS 8417 punkt 41 og NS 8415 punkt 35 at ansvaret er begrenset oppad til 10 % av kontraktsum. Ansvaret er ikke begrenset dersom forsømmelsene skyldes forhold som må karakteriseres som grov uaktsomhet eller forsett.
Tatt i betraktning at dette tilsvarer begrensningen på dagmulktansvar sier det seg selv at ansvaret kan bli tyngende. I dag er det antagelig langt mellom de entreprenører som har en fortjeneste på 5 % av samlet omsetning.
Det følger også av de to aktuelle bestemmelsene i hhv NS 8417 og NS 8415 at dersom forsømmelsen innebærer at total-/ hovedentreprenør kan kreve dagmulkt for det samme forholdet som representerer brudd på samordningsplikten, så kan man ikke kreve erstatning for utgiftene i tillegg.