1. Innledning

I de fleste byggeprosjekter oppstår det situasjoner hvor underentreprenøren varsler, og senere krever, fristforlengelse. Standardene har derfor bestemmelser som regulerer slike situasjoner, og det er temaet for denne artikkelen.  

Disse bestemmelsene kan også komme til anvendelse dersom hoved-/ totalentreprenør vil kreve forlengelse av frister for sine leveranser eller sin medvirkning. Vi bruker ikke plass på det fordi dette blir sjelden noe stort problem.  

Som kjent er underentreprenørens sluttfrist dagmulktbelagt og dagmulkten kan være svært tyngende for en underentreprenør. Dersom dagmulkt må betales er det penger som går rett på underentreprenørens bunnlinje, og det vil man selvfølgelig unngå så langt som mulig.  

Reglene om fristforlengelse er derfor svært praktiske og de står sentralt i ethvert byggeprosjekt.  

Som nevnt i artikkelen «Oversikt – introduksjon» behandler vi ikke fristforlengelse som følge av force majeur.  

2. Oversikt over reglene

Vi finner bestemmelsene om fristforlengelse i NS 8415 punkt 24, NS 8416 punkt 22 og NS 8417 punkt 33.  

Nedenfor har vi utarbeidet en matrise som viser hvilke bestemmelser som hører til dette temaet, og hvor i standardkontraktene man finner dem.  

Som tidligere tar vi utgangspunkt i NS 8417 siden dette er den mest brukte kontraktstandarden i dag.  

Vi behandler ikke de to emnene som er behandlet i NS 8417 punkt 33.2 og 33.3, ref innledningsvis.  

Selv om utgangspunktet er NS 8417 forsøker vi, som ellers, å foreta en mest mulig samlet behandling og benytter derfor «hoved-/ totalentreprenør» bortsett fra der det er sitert fra bestemmelser.  

3. Underentreprenørens krav på fristforlengelse som følge av hoved-/ totalentreprenørens forhold  

For at fristforlengelse skal kunne kreves må to hovedvilkår være oppfylt.  

For det første må underentreprenørens fremdrift «hindres» og for det andre må hindringen skyldes forhold hoved-/ totalentreprenør har risikoen for.

I NS 8417 punkt 33.1 er det listet opp flere typer av hindringer som kan berettige underentreprenøren krav på fristforlengelse.  

Disse er listet opp i bokstavene a, b og c.  

I bokstav a vises det til endringer, og det har vi behandlet i artikkelen «Endringer og irregulære endringer».  

I bokstav b vises til «forsinkelse eller svikt ved hoved-/ totalentreprenørens ytelser etter punkt 22, 23 og 24». Disse punktene gjelder «Totalentreprenørens medvirkning» (punkt 22), «Risikoen for forhold ved grunnen» (punkt 23) og «Totalentreprenørens valg av løsninger og annen prosjektering» (punkt 24).  

Man finner tilsvarende bestemmelser i NS 8415 og NS 8416, hvilket fremgår av matrisen over.  

I NS 8417 punkt 33.1 bokstav c er det avslutningsvis en sekkebestemmelse hvor det står at underentreprenøren kan også kreve fristforlengelse dersom fremdriften hindres som følge av «andre forhold totalentreprenøren har risikoen for».

Tilsvarende bestemmelse finner man i NS 8415 punkt 24.1 og NS 8416 punkt 19.4, første ledd.  

Det faller alt for langt å gå inn på alle typer av slike forhold.

Isteden må vi vise til ordlyden i de aktuelle bestemmelser i NS-kontraktene og til de artiklene vi har skrevet om disse temaene, se «Totalentreprenørens ytelser».  

4. Varsel om fristforlengelse

Det følger av NS 8417 punkt 33.4 og NS 8415 punkt 24.4 at underentreprenør må varsle hoved-/ totalentreprenør «uten ugrunnet opphold» selv om man ikke kan fremsette et spesifisert krav.  

Man er med andre ord forpliktet til å varsle at man har blitt, eller vil bli, hindret i sin fremdrift selv om man ikke kan si noe om hvor lang tid man vil kreve fristforlengelse.  

Hvis man ikke varsler innen utløpet av fristen («uten ugrunnet opphold») følger det av NS 8417 punkt 33.4 at kravet på fristforlengelse tapes. Det samme gjelder etter bestemmelsen i NS 8415 punkt 24.4, annet ledd.  

I NS 8416 punkt 19.4, annet ledd står det kun at underentreprenøren skal varsle hoved-/ totalentreprenør «innen rimelig tid», og bestemmelsen er også taus om konsekvensen av at heller ikke den fristen – som er lengre enn «uten ugrunnet opphold» - oversittes.

Det siste betyr at underentreprenørens oversittelse av fristen «innen rimelig tid» ikke har som konsekvens at kravet på fristforlengelse bortfaller.  

5. Beregning av fristforlengelse

I NS 8417 punkt 33.5 og NS 8415 punkt 24.5 er det inntatt bestemmelser som i noen grad angir hvordan man skal beregne antall dager fristforlengelse.  

Det fremgår at fristforlengelsen «skal svare til den virkning på fremdriften» de aktuelle forhold «har forårsaket».  

Dersom fristforlengelsen har som konsekvens at arbeidene forskyves så mye at det ikke er mulig å utføre dem på det tidspunktet som i så fall skulle følge av fremdriftsplanen ved en slik forskyvning av arbeidsoppgaver.  

Et ikke upraktisk eksempel er arbeid i sluttfasen så som asfaltering av gårdsrom og tilførselsveier, arbeidene til landskapsarkitekt osv. Hvis vinteren er spesiell kald kan også støpearbeider må forskyves til en mildere sesong, men det skal vanligvis ganske mye til før noe slikt skjer.

I forlengelsen av dette må vi fremheve bestemmelsens annet ledd hvor det står at partene har en tapsbegrensningsplikt.

Entreprenøren skal forsøke å «forebygge og begrense skadevirkningene» så langt dette lar seg gjøre. Samtidig er partene forpliktet til å samarbeide for om mulig gjøre fristforlengelsen så kort og lite inngripende som mulig.

Hvis vi tar utgangspunkt i eksempelet om asfaltering kan et samarbeid m gå ut på at hoved-/ totalentreprenør likevel asfalterer om høsten, men at byggherren aksepterer den ekstra slitasjen asfalten påføres som følge av at veien blir brukt som anleggsvei for en evt kortere periode frem mot overtakelse.

Om eksempelet oppfattes som godt av alle parter er ikke gitt, men poenget er at standardbestemmelsen oppfordrer partene til å samarbeide. Da må man være pragmatiske og finne løsninger.

I NS 8416 punkt 22.5 står det bl.a at partene skal «søke å oppnå avtale om fristforlengelsen». Dersom slik avtale ikke oppnås, skal fristforlengelsen «svare til virkningen på fremdriften»

I praksis skaper beregningen av fristforlengelsen mange utfordringer.

I en god del tilfeller vil ikke byggherreforholdene hindre fremdriften i det hele tatt. Ingen av arbeidsoperasjonene til entreprenør ligger på kritisk linje, det finnes en rekke alternative angrepspunkter som ikke krever spesielle forberedelser og arbeidet i alternative angrepspunkter kan utføres med samme arbeidsstyrke. De forhold som forsinker entreprenøren et sted vil derfor kunne håndteres parallelt med at entreprenør arbeider i disse områdene.  

Entreprenør vil ha en «viss plikt» til å legge om sine arbeidsoperasjoner på denne måten, men det er en tålegrense for hvor omfattende denne plikten er. I eksempelet har vi pekt på enkelte momenter som må hensyntas, og det er helt sikkert flere faktorer som må medtas i en reell situasjon.

Motstykket er der hvor entreprenørens produksjon ligger på «kritisk linje». Enhver hindring uavhengig sted får som konsekvens at øvrige arbeidsoppgaver hindres. I så fall kan selv mindre forhold som skyldes byggherren kunne få store konsekvenser for fremdriften.  

Ofte vil man også stå overfor en situasjon hvor det foreligger svært mange endringsordrer og hvor entreprenøren har varslet krav om fristforlengelse for hver enkelt endring. Krav på fristforlengelse skal også spesifiseres på et eller annet tidspunkt, se mer i punkt 6 nedenfor. I en slik situasjon kan man lett tenke seg at entreprenøren har krevd et visst antall dager fristforlengelse for hver enkelt endringsordre. Hvis man så summerer alle dagene får man f eks et krav om 100 dager fristforlengelse.

Som oftest vil arbeidet med disse endringene ha blitt utført mer eller mindre parallelt, og ikke sekvensielt.

Da sier det seg selv at endringenes "netto" påvirkning på byggetiden ikke er så mye som 100 dager. Ved en nærmere analyse konkluderer man kanskje at endringene har forårsaket en samlet forsinkelse på kun 12 dager, og så er det 12 dager som kreves.  

Når vi skriver om dette temaet må vi også nevne diskusjonen om entreprenørens «slakk», og om denne bør brukes for å overkomme slike forsinkelser som skyldes byggherrens forhold. I så fall blir problemstillingen om entreprenørens slakk skal benyttes før entreprenøren får rett til å kreve fristforlengelse.  

Med «slakk» tenker vi på de sikkerhetsmarginer som entreprenøren vanligvis legger inn i sin fremdriftsplanlegging for å håndtere uforutsette forhold som entreprenøren selv har risikoen for.   

Etter vårt syn tilhører denne «slakken» entreprenør, og kan således ikke forventet brukt som buffer i byggherrens interesse.

Riktig nok har entreprenøren en viss plikt til å samarbeide og redusere konsekvensene av byggherreforhold som påvirker fremdriften, men det er noe annet.

6. Underentreprenørens fremsettelse av konkret krav på fristforlengelse  

Det følger av NS 8417 punkt 33.6.1 at underentreprenør skal varsle og begrunne sitt krav på konkrete antall dager fristforlengelse «uten ugrunnet opphold» etter at han «har grunnlag for å beregne omfanget».  

Tilsvarende bestemmelse følger av NS 8415 punkt 24.6.  

Hvis ikke underentreprenør gjør dette følger det av bestemmelsen at han får bare krav på det antall dager fristforlengelse som hoved-/ totalentreprenør «måtte forstå at han hadde krav på».  

Det betyr med andre ord at manglende overholdelse av denne varslingsbestemmelsen ikke har som konsekvens at kravet faller helt bort.  

Etter vårt syn er det best for underentreprenør å konkretisere sine krav på fristforlengelse fortløpende, og så kan man heller foreta en samlet vurdering når man nærmer seg slutten av prosjektet, ref vårt eksempel ovenfor.  

7. Totalentreprenørens forespørsel

I NS 8417 punkt 33.6.2 er det en bestemmelse som gir totalentreprenør rett til å provosere frem en avklaring på hvor mange dager fristforlengelse underentreprenør vil kreve.  

Vi finner ingen tilsvarende bestemmelser i NS 8415 og NS 8416.  

Denne bestemmelsen kan lett virke som en felle for en underentreprenør dersom totalentreprenør stiller dette spørsmålet for tidlig.  

Derfor har underentreprenøren anledning til å svare at man ikke kan gi slikt svar, men i så fall må han begrunne hvorfor han ikke kan svare.

Har han mulighet til å gi et svar om antall dager fristforlengelse må han derimot gjøre dette.  

Det underentreprenør ikke må gjøre i en slik situasjon, er verken svare hvilket antall dager fristforlengelse man vil kreve eller gi en begrunnelse for hvorfor han ikke kan svare på det aktuelle tidspunktet.  

Dersom det er situasjonen følger det av NS 8417 punkt 33.6.2, tredje ledd at kravet på fristforlengelse tapes.  

Siden denne mekanismen kan få så store konsekvenser skal en slik forespørsel fra totalentreprenør «sendes per brev», og totalentreprenør må opplyse underentreprenøren at «kravet på fristforlengelse tapes» ved «manglende svar».  

Underentreprenøren må i det minste gi «en begrunnelse for hvorfor grunnlaget for å beregne kravet ikke foreligger», se punkt 33.6.2, første ledd.

Videre følger det av 33.6.2, annet ledd at underentreprenøren må svare «uten ugrunnet opphold».  

8. Hoved-/ totalentreprenør svarplikt ved underentreprenørens varsel om fristforlengelse  

Etter at underentreprenør har sendt et spesifisert krav på antall dager fristforlengelse har hoved-/ totalentreprenør plikt til å svare «uten ugrunnet opphold» om hvordan han forholder seg til kravet.  

Hvis han ikke gjør det tapes innsigelsene og underentreprenør får krav på det aktuelle antall dager fristforlengelse som er krevet.  

Dette følger av NS 8417 punkt 33.7, men bestemmelsen er den samme i NS 8415 punkt 24.7.

9. Om forsering ved uberettiget avslag på berettiget krav på fristforlengelse  

Reglene om dette finner man i NS 8417 punkt 33.8, NS 8415 punkt 24.8 og NS 8416 punkt 21.  

En underentreprenør som ikke får aksept for et krav om fristforlengelse løper en risiko for at arbeidene leveres etter avtalt sluttdato.  

Sluttdatoen i en entreprisekontrakt er som kjent dagmulktbelagt.  

Dersom partene ikke enes om en ny sluttdato risikerer underentreprenør dagmulktansvar og i en slik situasjon kan en underentreprenør ha en egeninteresse i å forsere arbeidene.  

En forsering vil som oftest medføre merkostnader for underentreprenøren.  

Riktig nok vil deler av kostnadene ved en forsering kun innebære at man utfører jobben på et tidligere tidspunkt enn planlagt. For den delen av kostnadene vil ikke underentreprenør ha noe krav å gjøre gjeldende ved en forsering siden disse ville påløpt uansett.  

Men, en forsering vil ofte medføre andre typer kostnader som utelukkende skyldes forseringen.  

Det kan være materialer man må kjøpe utenom faste rabattordninger, innleie av personell til høyere kostnader enn man pleier, økte kostnader til å føre tilsyn med den økte bemanningen, man driver mer urasjonelt fordi folk går oppe i hverandre eller blir stående å vente på bruk av stasjonært redskap beregnet for en mer trimmet organisasjon osv.  

Hvis det var riktig av hoved-/ totalentreprenør å avslå underentreprenørens krav på fristforlengelse må underentreprenøren bære slike kostnader selv. Motstykket vil – forhåpentligvis – være at han klarte å levere til avtalt sluttdato og derved unngikk dagmulkt.  

Skulle det derimot vise seg at hoved-/ totalentreprenørens avslag på kravet på fristforlengelse var urettmessig, vil derimot underentreprenøren kunne kreve sine forseringskostnader erstattet fra hoved-/ totalentreprenør.  

Før en slik forsering kan iverksettes følger det av standardens bestemmelser at hoved-/ totalentreprenør skal «varsles med angivelse av hva forseringen antas å ville koste», jfr NS 8417 punkt 33.8, siste ledd, NS 8415 punkt 24.8, annet ledd og 8416 punkt 21, annet ledd.  

For å unngå at slike krav blir så høye at de ikke står i et rimelig forhold til den besparelse underentreprenøren oppnår ved å slippe en mulig dagmulkt, inneholder standardene en kvantitativ begrensning.  

Det følger av bestemmelsene at det antatte vederlaget for forseringen ikke må overstige det dagmulktkravet som vil bli aktuelt hvis forsinkelsen skulle vise seg å være underentreprenørens risiko, tillagt 30 %.  

Dette kan illustreres med et eksempel.  

Kravet på fristforlengelse er 20 dager og dagmulkten er NOK 100 000. Samlet dagmulkt blir dermed 2 MNOK hvis kravet på fristforlengelse er uberettiget og overleveringen skjer 20 dager forsinket.  

Underentreprenøren kan da velge å forsere og kreve forseringskostnadene erstattet av hoved-/ totalentreprenør såfremt ikke de antatte forseringskostnader overstiger den antatte dagmulkt med mer enn 30 %.  

Dvs at forseringskostnadene må ikke antas å bli høyere enn 2,6 MNOK for at underentreprenøren skal kunne forsere. Det er viktig å få med seg at de antatte forseringskostnader må omfatte alle typer kostnader – plunder og heft inklusive.  

Det er også viktig å merke seg at bestemmelsen referer til de «antatte» kostnader på det tidspunktet man beslutter å forsere.  

Hvis de faktiske kostnadene viser seg å bli høyere taler det meste for at alle kostnader kan kreves erstattet av hoved-/ totalentreprenør, men det forutsetter at de vurderinger man gjorde var forsvarlige.  

Vi vil også fremheve at det er ikke noe ubetinget krav at underentreprenøren klarer å forsere inn hele det tidsrommet som er krevet som fristforlengelse. Blir kostnaden 2,6 MNOK og underentreprenøren kun klarer å forsere inn 15 av de varslede 20 dagene har han likevel krav på 2,6 MNOK.  

Dette under forutsetning av at fristforlengelseskravet var berettiget, selvsagt.