1. Innledning
Det er ikke til å komme fra at partene i entreprisekontrakter ofte havner i tvisteliknende situasjoner.
At dette skjer, er kanskje ikke så merkelig. Det hender ofte mye uforutsett i løpet av et bygge- eller anleggsprosjekt, og det er ikke slik at byggherren i ethvert prosjekt klarer å uttømmende beskrive hvilket arbeid som ønskes utført. Uklarheter i tilbuds- eller konkurransegrunnlaget bør også være byggherrens risiko og det har rettspraksis i stor grad lagt til grunn. En entreprenør som har misforstått som følge av uklarheter fra byggherrens side vil derfor kunne ha berettigede krav på tillegg. Det er imidlertid ikke gitt at byggherren er av samme oppfatning som entreprenøren om at man selv har forårsaket uklarheter.
Motsatt vil nok en byggherre kunne oppleve at entreprenør fremsetter uriktige tilleggskrav for å kompensere for et tilbud hvor vedkommende priset seg for lavt. Det er ikke gitt at en entreprenør vil være enig med byggherren i et slikt synspunkt.
Uansett er det ikke vanskelig å se at begge parter i en entreprisekontrakt kan ha legitime interesser å ivareta, selv om det ender i en konflikt.
I standardkontraktene er det derfor inntatt bestemmelser som sier noe om hvordan partene kan forsøke å løse sine uenigheter innenfor rammene av kontrakten.
For ordens skyld presiseres at vi tar utgangspunkt i hovedkontraktenes bestemmelser (NS 8405 og NS 8407), men reglene er de samme i underkontraktene (NS 8415 og NS 8417).
2. Oversikt over reglene
Som alltid tar vi utgangspunkt i NS 8407 som er den kontraktstypen som er oftest i bruk i dag.
3. Minnelige løsninger
Standardkontraktenes bestemmelser om minnelige løsninger kan lett oppfattes som noe overflødig.
Kanskje oppfattes disse bestemmelsene litt på samme måte som bestemmelsen om at partene skal opptre lojalt overfor hverandre.
At det blir litt "festtale"-preg over disse.
I den grad dette er tilfelle bør partene heller ta slike bestemmelser på alvor. De signaliserer et verdivalg og de tilkjennegir alternative veier til saksanlegg og høye prosessomkostninger.
Mange kostnader kunne ha vært spart om aktørene i en byggesak så på hverandre som medkontrahenter, og ikke som motparter.
Standardenes bestemmelser om minnelige løsninger inneholder for øvrig en egen passus om den situasjonen at en part anmoder den andre om å bringe partenes uenighet opp til partenes (øvre) ledelse. Dersom det er gjort bør ikke partene iverksette andre prosesser før tvisteløsningsmøtet er avholdt.
Det å involvere ledelsen i tvister som har oppstått på lavere nivåer i organisasjonen kan være svært forløsende.
Ofte vil ikke ledelsen ha samme nærhet til konflikten som partenes representanter. Ikke sjelden opplever man at konflikter kan ha elementer av personlige motsetninger i seg, og eierskapet til konflikten kan være sterk. Ledelsen vil også kunne ha andre perspektiver og vil ofte kunne ha større vilje (og evne) til å finne alternative løsninger.
Standardkontraktenes bestemmelser om minnelige løsninger bør derfor være de første man går til ved konflikt.
4. Prosjektintegrert megling
Prosjektintegrert megling (PRIME) benyttes som oftest i de virkelig store entreprisene, og først og fremst har dette vært mest vanlig i anleggsprosjekter.
I prosjekter hvor PRIME skal benyttes oppnevner partene meklerne allerede i oppstartsfasen evt senest når kontrakt signeres. Meklerne følger deretter hele prosjektet fra A-Å. Etter hvert som det dukker opp problemer partene ikke klarer å løse på egen hånd involveres meklerne slik at man får løst konfliktene før de får vokst seg store.
Dette er en forholdsvis kostnadskrevende ordning isolert sett, men antagelig en rimelig ordning relativt sett.
Vi går ikke nærmere inn på PRIME, men kanskje kan det lille vi har skrevet være til inspirasjon for partene i mindre prosjekter.
5. Oppmannsavgjørelse
Dersom en av partene krever det kan en tvist legges frem for en oppmann.
Denne muligheten har man helt frem til overtagelsen.
Reglene er slik utformet at partene bør komme til enighet om hvem de ønsker skal være oppmann. Blir de ikke enige regulerer standardkontrakten fremgangsmåten. I så fall kan man kontakte Norsk Standard som har oversikt over oppmenn som kan benyttes.
Selve prosessen med oppmann minner om saksforberedelsen av en voldgiftssak eller en sak for de ordinære domstoler.
Den som har krevd oppmannsavgjørelse inngir et dokument hvor man redegjør for sitt syn på saken og vedlegger den dokumentasjonen man mener underbygger egen sak. Dette dokumentet oversendes oppmannen og motparten. Sistnevnte får en frist til å besvare anførslene og selv fremlegge dokumentasjon. Etter dette får begge parter anledning til å inngi hvert sitt innlegg for å supplere.
Ved en oppmannsavgjørelse er saksforberedelsen skriftlig og det gjennomføres ingen møter mellom partene og oppmannen. All saksbehandling er skriftlig, det føres ikke vitner og partene får heller ikke forklart seg for oppmannen.
Når oppmannen har avgitt sin vurdering og konklusjon følger det av standarden at partene må skriftlig meddele motparten om man aksepterer avgjørelsen, eller ikke.
Dette må gjøres senest en måned etter at man mottok oppmannsavgjørelsen.
Det følger også av stanrdkontraktens bestemmelser at oppmannsavgjørelsen blir rettslig bindende hvis man ikke har gått til rettslige skritt i form av stevning til tingrett eller begjæring om voldgift senest seks måneder etter at oppmannsavgjørelsen ble avsagt.
6. Tvisteløsning
I NS 8407 er hovedregelen at en tvist må bringes inn for de ordinære domstoler, med mindre partene avtaler voldgift særskilt.
I NS 8405 er det lagt opp slik at tvister som gjelder verdier lavere enn 100 G skal avgjøres av de ordinære domstoler, mens tvister hvor de samlede krav er 100 G eller høyere skal avgjøres ved voldgift.
Ofte ser man at byggherrer tar ut voldgiftsklausulen i sine spesielle kontraktsvilkår slik at enhver tvist skal avgjøres av de ordinære domstoler. Dette gjelder spesielt for offentlige byggherrer.
G står for grunnbeløp, og fastsettes årlig av Stortinget med virkning fra 1. mai det angjeldende år.
For perioden 1.5.2023 – 1.5.2024 er grunnbeløpet stort kr 118 620,-.
