Denne dommen går rett til kjernen når det gjelder forskjellen mellom en utførelsesentreprise og en totalentreprise. I utførelsesentrepriser er utgangspunktet at byggherren stiller spesifikke krav, mens utgangspunktet i totalentrepriser er at det stilles funksjonskrav.  

I denne saken gjaldt spørsmålet om byggherren hadde krav på en besparelse som følge av at totalentreprenøren – i sin detaljprosjektering – kom frem til en løsning som innebar mindre gravearbeider enn det byggherren opprinnelig hadde forutsatt.  

I konkurransegrunnlaget hadde byggherren (en kommune) beskrevet mengdeutskifting ned til 3 meter og gjenfylling med lette masser som f eks glasopor. Totalentreprenøren fant en løsning hvor man kun gravde ned til 1,6 meter slik at man fikk en besparelse.  

Det var ikke omtvistet at funksjonen, som var å unngå setninger, ble innfridd.  

Tingretten konkluderte at graving ned til 3 meter ikke var et spesifikt krav. Kravet var at man skulle unngå uønskede setninger, og det var et funksjonskrav.  

Følgelig tapte byggherren i tingretten med den konsekvens at totalentreprenør hadde krav på sitt vederlag uten reduksjon.  

Lagmannsretten var enig med tingretten.  

Dommen viser hvordan lagmannsretten benytter de tolkningsprinsipper som følger av den alminnelige avtalerett, og tolkingsbestemmelsene i NS 8407.  

Utgangspunktet er at avtaler mellom to profesjonelle parter må fortolkes objektivt, og særlig der kontrakten er utformet av den ene part (her; byggherren). Eventuelle uklarheter må også tolkes i disfavør av den som hadde oppfordring til å uttrykke seg klarere, nemlig byggherren.  

Hvis byggherren hadde ment at totalentreprenør skulle få oppgjør for produserte mengder til en avtalt enhetspris, kunne byggherren ha latt dette komme tydelig til uttrykk i tilbuds- og konkurransegrunnlaget. Dette kunne ha latt seg løse selv om kontraktsformen som sådan var en NS 8407-kontrakt, men slik var ikke kontrakten å forstå.  

Det fremgikk også av kontrakten at byggherrens beregninger mht masseutskifting var foreløpige, og den forutsatte at totalentreprenør måtte detaljprosjektere den endelige løsningen.  

Retten la også vekt på NS 8407 punkt 14.6 hvor det fremgår at totalentreprenøren har «rett til å velge (…) utførelse og løsning» så lenge han oppfyller kontraktens funksjonskrav.  

Denne dommen går rett til kjernen når det gjelder forskjellen mellom en utførelsesentreprise og en totalentreprise. I utførelsesentrepriser er utgangspunktet at byggherren stiller spesifikke krav, mens utgangspunktet i totalentrepriser er at det stilles funksjonskrav.  

I denne saken gjaldt spørsmålet om byggherren hadde krav på en besparelse som følge av at totalentreprenøren – i sin detaljprosjektering – kom frem til en løsning som innebar mindre gravearbeider enn det byggherren opprinnelig hadde forutsatt.  

I konkurransegrunnlaget hadde byggherren (en kommune) beskrevet mengdeutskifting ned til 3 meter og gjenfylling med lette masser som f eks glasopor. Totalentreprenøren fant en løsning hvor man kun gravde ned til 1,6 meter slik at man fikk en besparelse.  

Det var ikke omtvistet at funksjonen, som var å unngå setninger, ble innfridd.  

Tingretten konkluderte at graving ned til 3 meter ikke var et spesifikt krav. Kravet var at man skulle unngå uønskede setninger, og det var et funksjonskrav.  

Følgelig tapte byggherren i tingretten med den konsekvens at totalentreprenør hadde krav på sitt vederlag uten reduksjon.  

Lagmannsretten var enig med tingretten.  

Dommen viser hvordan lagmannsretten benytter de tolkningsprinsipper som følger av den alminnelige avtalerett, og tolkingsbestemmelsene i NS 8407.  

Utgangspunktet er at avtaler mellom to profesjonelle parter må fortolkes objektivt, og særlig der kontrakten er utformet av den ene part (her; byggherren). Eventuelle uklarheter må også tolkes i disfavør av den som hadde oppfordring til å uttrykke seg klarere, nemlig byggherren.  

Hvis byggherren hadde ment at totalentreprenør skulle få oppgjør for produserte mengder til en avtalt enhetspris, kunne byggherren ha latt dette komme tydelig til uttrykk i tilbuds- og konkurransegrunnlaget. Dette kunne ha latt seg løse selv om kontraktsformen som sådan var en NS 8407-kontrakt, men slik var ikke kontrakten å forstå.  

Det fremgikk også av kontrakten at byggherrens beregninger mht masseutskifting var foreløpige, og den forutsatte at totalentreprenør måtte detaljprosjektere den endelige løsningen.  

Retten la også vekt på NS 8407 punkt 14.6 hvor det fremgår at totalentreprenøren har «rett til å velge (…) utførelse og løsning» så lenge han oppfyller kontraktens funksjonskrav.  

Denne dommen går rett til kjernen når det gjelder forskjellen mellom en utførelsesentreprise og en totalentreprise. I utførelsesentrepriser er utgangspunktet at byggherren stiller spesifikke krav, mens utgangspunktet i totalentrepriser er at det stilles funksjonskrav.  

I denne saken gjaldt spørsmålet om byggherren hadde krav på en besparelse som følge av at totalentreprenøren – i sin detaljprosjektering – kom frem til en løsning som innebar mindre gravearbeider enn det byggherren opprinnelig hadde forutsatt.  

I konkurransegrunnlaget hadde byggherren (en kommune) beskrevet mengdeutskifting ned til 3 meter og gjenfylling med lette masser som f eks glasopor. Totalentreprenøren fant en løsning hvor man kun gravde ned til 1,6 meter slik at man fikk en besparelse.  

Det var ikke omtvistet at funksjonen, som var å unngå setninger, ble innfridd.  

Tingretten konkluderte at graving ned til 3 meter ikke var et spesifikt krav. Kravet var at man skulle unngå uønskede setninger, og det var et funksjonskrav.  

Følgelig tapte byggherren i tingretten med den konsekvens at totalentreprenør hadde krav på sitt vederlag uten reduksjon.  

Lagmannsretten var enig med tingretten.  

Dommen viser hvordan lagmannsretten benytter de tolkningsprinsipper som følger av den alminnelige avtalerett, og tolkingsbestemmelsene i NS 8407.  

Utgangspunktet er at avtaler mellom to profesjonelle parter må fortolkes objektivt, og særlig der kontrakten er utformet av den ene part (her; byggherren). Eventuelle uklarheter må også tolkes i disfavør av den som hadde oppfordring til å uttrykke seg klarere, nemlig byggherren.  

Hvis byggherren hadde ment at totalentreprenør skulle få oppgjør for produserte mengder til en avtalt enhetspris, kunne byggherren ha latt dette komme tydelig til uttrykk i tilbuds- og konkurransegrunnlaget. Dette kunne ha latt seg løse selv om kontraktsformen som sådan var en NS 8407-kontrakt, men slik var ikke kontrakten å forstå.  

Det fremgikk også av kontrakten at byggherrens beregninger mht masseutskifting var foreløpige, og den forutsatte at totalentreprenør måtte detaljprosjektere den endelige løsningen.  

Retten la også vekt på NS 8407 punkt 14.6 hvor det fremgår at totalentreprenøren har «rett til å velge (…) utførelse og løsning» så lenge han oppfyller kontraktens funksjonskrav.  

Denne dommen går rett til kjernen når det gjelder forskjellen mellom en utførelsesentreprise og en totalentreprise. I utførelsesentrepriser er utgangspunktet at byggherren stiller spesifikke krav, mens utgangspunktet i totalentrepriser er at det stilles funksjonskrav.  

I denne saken gjaldt spørsmålet om byggherren hadde krav på en besparelse som følge av at totalentreprenøren – i sin detaljprosjektering – kom frem til en løsning som innebar mindre gravearbeider enn det byggherren opprinnelig hadde forutsatt.  

I konkurransegrunnlaget hadde byggherren (en kommune) beskrevet mengdeutskifting ned til 3 meter og gjenfylling med lette masser som f eks glasopor. Totalentreprenøren fant en løsning hvor man kun gravde ned til 1,6 meter slik at man fikk en besparelse.  

Det var ikke omtvistet at funksjonen, som var å unngå setninger, ble innfridd.  

Tingretten konkluderte at graving ned til 3 meter ikke var et spesifikt krav. Kravet var at man skulle unngå uønskede setninger, og det var et funksjonskrav.  

Følgelig tapte byggherren i tingretten med den konsekvens at totalentreprenør hadde krav på sitt vederlag uten reduksjon.  

Lagmannsretten var enig med tingretten.  

Dommen viser hvordan lagmannsretten benytter de tolkningsprinsipper som følger av den alminnelige avtalerett, og tolkingsbestemmelsene i NS 8407.  

Utgangspunktet er at avtaler mellom to profesjonelle parter må fortolkes objektivt, og særlig der kontrakten er utformet av den ene part (her; byggherren). Eventuelle uklarheter må også tolkes i disfavør av den som hadde oppfordring til å uttrykke seg klarere, nemlig byggherren.  

Hvis byggherren hadde ment at totalentreprenør skulle få oppgjør for produserte mengder til en avtalt enhetspris, kunne byggherren ha latt dette komme tydelig til uttrykk i tilbuds- og konkurransegrunnlaget. Dette kunne ha latt seg løse selv om kontraktsformen som sådan var en NS 8407-kontrakt, men slik var ikke kontrakten å forstå.  

Det fremgikk også av kontrakten at byggherrens beregninger mht masseutskifting var foreløpige, og den forutsatte at totalentreprenør måtte detaljprosjektere den endelige løsningen.  

Retten la også vekt på NS 8407 punkt 14.6 hvor det fremgår at totalentreprenøren har «rett til å velge (…) utførelse og løsning» så lenge han oppfyller kontraktens funksjonskrav.  

Denne dommen går rett til kjernen når det gjelder forskjellen mellom en utførelsesentreprise og en totalentreprise. I utførelsesentrepriser er utgangspunktet at byggherren stiller spesifikke krav, mens utgangspunktet i totalentrepriser er at det stilles funksjonskrav.  

I denne saken gjaldt spørsmålet om byggherren hadde krav på en besparelse som følge av at totalentreprenøren – i sin detaljprosjektering – kom frem til en løsning som innebar mindre gravearbeider enn det byggherren opprinnelig hadde forutsatt.  

I konkurransegrunnlaget hadde byggherren (en kommune) beskrevet mengdeutskifting ned til 3 meter og gjenfylling med lette masser som f eks glasopor. Totalentreprenøren fant en løsning hvor man kun gravde ned til 1,6 meter slik at man fikk en besparelse.  

Det var ikke omtvistet at funksjonen, som var å unngå setninger, ble innfridd.  

Tingretten konkluderte at graving ned til 3 meter ikke var et spesifikt krav. Kravet var at man skulle unngå uønskede setninger, og det var et funksjonskrav.  

Følgelig tapte byggherren i tingretten med den konsekvens at totalentreprenør hadde krav på sitt vederlag uten reduksjon.  

Lagmannsretten var enig med tingretten.  

Dommen viser hvordan lagmannsretten benytter de tolkningsprinsipper som følger av den alminnelige avtalerett, og tolkingsbestemmelsene i NS 8407.  

Utgangspunktet er at avtaler mellom to profesjonelle parter må fortolkes objektivt, og særlig der kontrakten er utformet av den ene part (her; byggherren). Eventuelle uklarheter må også tolkes i disfavør av den som hadde oppfordring til å uttrykke seg klarere, nemlig byggherren.  

Hvis byggherren hadde ment at totalentreprenør skulle få oppgjør for produserte mengder til en avtalt enhetspris, kunne byggherren ha latt dette komme tydelig til uttrykk i tilbuds- og konkurransegrunnlaget. Dette kunne ha latt seg løse selv om kontraktsformen som sådan var en NS 8407-kontrakt, men slik var ikke kontrakten å forstå.  

Det fremgikk også av kontrakten at byggherrens beregninger mht masseutskifting var foreløpige, og den forutsatte at totalentreprenør måtte detaljprosjektere den endelige løsningen.  

Retten la også vekt på NS 8407 punkt 14.6 hvor det fremgår at totalentreprenøren har «rett til å velge (…) utførelse og løsning» så lenge han oppfyller kontraktens funksjonskrav.