Denne saken har sin bakgrunn i en litt uryddig kontrahering av en totalunderentreprenør.

Hovedspørsmålet i saken var om totalunderentreprenør (A) hadde krav på å få betalt etter regningsprinsippet, eller om det var avtalt fast pris.

Det forelå ingen formell kontrakt.

Totalentreprenør hadde først mottatt et tilbud fra en underentreprenør (B). Dette tilbudet ble formodentlig ansett for å være for høyt, og så ble A kontaktet. A regnet på jobben, og ga fra seg en oppstilling som på et tidlig tidspunkt ble omtalt som et budsjett. Budsjettet bestod av r.s poster for konkrete arbeidsoperasjoner, og samlet sum var lavere enn Bs tilbud.  Senere ble det sendt en epost med overskriften tilbud, og der var det ingen r.s poster, enhetspriser, cirka-tall eller noe annet som kunne tyde på at man så for seg at arbeidene skulle gjøres på regning.  

Det ble ikke inngått formell kontrakt mellom totalentreprenør og A.

Det ble søkt om ansvarsrett for A og den gjaldt både prosjektering og utførelse. A foretok også   detaljprosjektering av sine arbeider.  

Blant annet basert på disse omstendighetene kom lagmannsretten til at partene hadde inngått en totalunderentreprisekontrakt.  

Det kan kanskje være av interesse å vite at lagmannsretten la til grunn at selv om ikke NS 8417 kunne brukes direkte, var den en relevant rettskilde. Lagmannsrettens begrunnelse var bl.a. at «kontraktsstandardene er antatt å gi uttrykk for alminnelige entrepriserettslige prinsipper».  

Etter at A hadde sendt 4 a konto fakturaer ble partene uenige, og A forlot byggeplass. Den direkte foranledningen var at totalentreprenør tilbakeholdt betaling for a konto faktura nr 4 som følge av berettigede innsigelser til As arbeider. Etter å ha forlatt byggeplass sendte A en «a konto» faktura nr 5 som var en avregning som om alle arbeider skulle betales etter regning.  

Lagmannsretten kom til at partene hadde avtalt fast pris. I sin bevisvurdering gikk retten grundig inn i alt som hadde skjedd mellom partene forut for As oppstart av sine arbeider. Det var ingen ting som tydet på at man hadde forhandlet om regningsarbeider og retten la til grunn at tilbudet oversendt i en post fremstod som et tilbud på en fast pris.  

Den omstendighet at A hadde sendt fire a konto fakturaer og ikke oversendt dokumentasjon som f eks timelister for å underbygge sitt krav, talte mot at regningsprinsippet kunne være avtalt.  

Det var også eksempler på at A hadde fremsatt flere endringsordrekrav hvor A skulle ha tilleggsbetalt. Det er jo ikke nødvendig å kreve tilleggsvederlag hvis man uansett skal ha betalt for alle arbeider på regning.  

Lagmannsretten påpekte også A ikke hadde sagt noe om sin forståelse mht regningsarbeid før samarbeidet var avsluttet. Dette anså lagmannsretten for å være i strid med den lojalitetsplikten som parter har i et avtaleforhold. Når man forstår eller bør forstå at den andre forholder seg til avtalen som en fastpriskontrakt må man si fra at man selv har en annen oppfatning, og ikke vente til samarbeidet er avsluttet.  

Konklusjonen var at partene hadde inngått en fastpriskontrakt.  

Denne saken har sin bakgrunn i en litt uryddig kontrahering av en totalunderentreprenør.

Hovedspørsmålet i saken var om totalunderentreprenør (A) hadde krav på å få betalt etter regningsprinsippet, eller om det var avtalt fast pris.

Det forelå ingen formell kontrakt.

Totalentreprenør hadde først mottatt et tilbud fra en underentreprenør (B). Dette tilbudet ble formodentlig ansett for å være for høyt, og så ble A kontaktet. A regnet på jobben, og ga fra seg en oppstilling som på et tidlig tidspunkt ble omtalt som et budsjett. Budsjettet bestod av r.s poster for konkrete arbeidsoperasjoner, og samlet sum var lavere enn Bs tilbud.  Senere ble det sendt en epost med overskriften tilbud, og der var det ingen r.s poster, enhetspriser, cirka-tall eller noe annet som kunne tyde på at man så for seg at arbeidene skulle gjøres på regning.  

Det ble ikke inngått formell kontrakt mellom totalentreprenør og A.

Det ble søkt om ansvarsrett for A og den gjaldt både prosjektering og utførelse. A foretok også   detaljprosjektering av sine arbeider.  

Blant annet basert på disse omstendighetene kom lagmannsretten til at partene hadde inngått en totalunderentreprisekontrakt.  

Det kan kanskje være av interesse å vite at lagmannsretten la til grunn at selv om ikke NS 8417 kunne brukes direkte, var den en relevant rettskilde. Lagmannsrettens begrunnelse var bl.a. at «kontraktsstandardene er antatt å gi uttrykk for alminnelige entrepriserettslige prinsipper».  

Etter at A hadde sendt 4 a konto fakturaer ble partene uenige, og A forlot byggeplass. Den direkte foranledningen var at totalentreprenør tilbakeholdt betaling for a konto faktura nr 4 som følge av berettigede innsigelser til As arbeider. Etter å ha forlatt byggeplass sendte A en «a konto» faktura nr 5 som var en avregning som om alle arbeider skulle betales etter regning.  

Lagmannsretten kom til at partene hadde avtalt fast pris. I sin bevisvurdering gikk retten grundig inn i alt som hadde skjedd mellom partene forut for As oppstart av sine arbeider. Det var ingen ting som tydet på at man hadde forhandlet om regningsarbeider og retten la til grunn at tilbudet oversendt i en post fremstod som et tilbud på en fast pris.  

Den omstendighet at A hadde sendt fire a konto fakturaer og ikke oversendt dokumentasjon som f eks timelister for å underbygge sitt krav, talte mot at regningsprinsippet kunne være avtalt.  

Det var også eksempler på at A hadde fremsatt flere endringsordrekrav hvor A skulle ha tilleggsbetalt. Det er jo ikke nødvendig å kreve tilleggsvederlag hvis man uansett skal ha betalt for alle arbeider på regning.  

Lagmannsretten påpekte også A ikke hadde sagt noe om sin forståelse mht regningsarbeid før samarbeidet var avsluttet. Dette anså lagmannsretten for å være i strid med den lojalitetsplikten som parter har i et avtaleforhold. Når man forstår eller bør forstå at den andre forholder seg til avtalen som en fastpriskontrakt må man si fra at man selv har en annen oppfatning, og ikke vente til samarbeidet er avsluttet.  

Konklusjonen var at partene hadde inngått en fastpriskontrakt.  

Denne saken har sin bakgrunn i en litt uryddig kontrahering av en totalunderentreprenør.

Hovedspørsmålet i saken var om totalunderentreprenør (A) hadde krav på å få betalt etter regningsprinsippet, eller om det var avtalt fast pris.

Det forelå ingen formell kontrakt.

Totalentreprenør hadde først mottatt et tilbud fra en underentreprenør (B). Dette tilbudet ble formodentlig ansett for å være for høyt, og så ble A kontaktet. A regnet på jobben, og ga fra seg en oppstilling som på et tidlig tidspunkt ble omtalt som et budsjett. Budsjettet bestod av r.s poster for konkrete arbeidsoperasjoner, og samlet sum var lavere enn Bs tilbud.  Senere ble det sendt en epost med overskriften tilbud, og der var det ingen r.s poster, enhetspriser, cirka-tall eller noe annet som kunne tyde på at man så for seg at arbeidene skulle gjøres på regning.  

Det ble ikke inngått formell kontrakt mellom totalentreprenør og A.

Det ble søkt om ansvarsrett for A og den gjaldt både prosjektering og utførelse. A foretok også   detaljprosjektering av sine arbeider.  

Blant annet basert på disse omstendighetene kom lagmannsretten til at partene hadde inngått en totalunderentreprisekontrakt.  

Det kan kanskje være av interesse å vite at lagmannsretten la til grunn at selv om ikke NS 8417 kunne brukes direkte, var den en relevant rettskilde. Lagmannsrettens begrunnelse var bl.a. at «kontraktsstandardene er antatt å gi uttrykk for alminnelige entrepriserettslige prinsipper».  

Etter at A hadde sendt 4 a konto fakturaer ble partene uenige, og A forlot byggeplass. Den direkte foranledningen var at totalentreprenør tilbakeholdt betaling for a konto faktura nr 4 som følge av berettigede innsigelser til As arbeider. Etter å ha forlatt byggeplass sendte A en «a konto» faktura nr 5 som var en avregning som om alle arbeider skulle betales etter regning.  

Lagmannsretten kom til at partene hadde avtalt fast pris. I sin bevisvurdering gikk retten grundig inn i alt som hadde skjedd mellom partene forut for As oppstart av sine arbeider. Det var ingen ting som tydet på at man hadde forhandlet om regningsarbeider og retten la til grunn at tilbudet oversendt i en post fremstod som et tilbud på en fast pris.  

Den omstendighet at A hadde sendt fire a konto fakturaer og ikke oversendt dokumentasjon som f eks timelister for å underbygge sitt krav, talte mot at regningsprinsippet kunne være avtalt.  

Det var også eksempler på at A hadde fremsatt flere endringsordrekrav hvor A skulle ha tilleggsbetalt. Det er jo ikke nødvendig å kreve tilleggsvederlag hvis man uansett skal ha betalt for alle arbeider på regning.  

Lagmannsretten påpekte også A ikke hadde sagt noe om sin forståelse mht regningsarbeid før samarbeidet var avsluttet. Dette anså lagmannsretten for å være i strid med den lojalitetsplikten som parter har i et avtaleforhold. Når man forstår eller bør forstå at den andre forholder seg til avtalen som en fastpriskontrakt må man si fra at man selv har en annen oppfatning, og ikke vente til samarbeidet er avsluttet.  

Konklusjonen var at partene hadde inngått en fastpriskontrakt.  

Denne saken har sin bakgrunn i en litt uryddig kontrahering av en totalunderentreprenør.

Hovedspørsmålet i saken var om totalunderentreprenør (A) hadde krav på å få betalt etter regningsprinsippet, eller om det var avtalt fast pris.

Det forelå ingen formell kontrakt.

Totalentreprenør hadde først mottatt et tilbud fra en underentreprenør (B). Dette tilbudet ble formodentlig ansett for å være for høyt, og så ble A kontaktet. A regnet på jobben, og ga fra seg en oppstilling som på et tidlig tidspunkt ble omtalt som et budsjett. Budsjettet bestod av r.s poster for konkrete arbeidsoperasjoner, og samlet sum var lavere enn Bs tilbud.  Senere ble det sendt en epost med overskriften tilbud, og der var det ingen r.s poster, enhetspriser, cirka-tall eller noe annet som kunne tyde på at man så for seg at arbeidene skulle gjøres på regning.  

Det ble ikke inngått formell kontrakt mellom totalentreprenør og A.

Det ble søkt om ansvarsrett for A og den gjaldt både prosjektering og utførelse. A foretok også   detaljprosjektering av sine arbeider.  

Blant annet basert på disse omstendighetene kom lagmannsretten til at partene hadde inngått en totalunderentreprisekontrakt.  

Det kan kanskje være av interesse å vite at lagmannsretten la til grunn at selv om ikke NS 8417 kunne brukes direkte, var den en relevant rettskilde. Lagmannsrettens begrunnelse var bl.a. at «kontraktsstandardene er antatt å gi uttrykk for alminnelige entrepriserettslige prinsipper».  

Etter at A hadde sendt 4 a konto fakturaer ble partene uenige, og A forlot byggeplass. Den direkte foranledningen var at totalentreprenør tilbakeholdt betaling for a konto faktura nr 4 som følge av berettigede innsigelser til As arbeider. Etter å ha forlatt byggeplass sendte A en «a konto» faktura nr 5 som var en avregning som om alle arbeider skulle betales etter regning.  

Lagmannsretten kom til at partene hadde avtalt fast pris. I sin bevisvurdering gikk retten grundig inn i alt som hadde skjedd mellom partene forut for As oppstart av sine arbeider. Det var ingen ting som tydet på at man hadde forhandlet om regningsarbeider og retten la til grunn at tilbudet oversendt i en post fremstod som et tilbud på en fast pris.  

Den omstendighet at A hadde sendt fire a konto fakturaer og ikke oversendt dokumentasjon som f eks timelister for å underbygge sitt krav, talte mot at regningsprinsippet kunne være avtalt.  

Det var også eksempler på at A hadde fremsatt flere endringsordrekrav hvor A skulle ha tilleggsbetalt. Det er jo ikke nødvendig å kreve tilleggsvederlag hvis man uansett skal ha betalt for alle arbeider på regning.  

Lagmannsretten påpekte også A ikke hadde sagt noe om sin forståelse mht regningsarbeid før samarbeidet var avsluttet. Dette anså lagmannsretten for å være i strid med den lojalitetsplikten som parter har i et avtaleforhold. Når man forstår eller bør forstå at den andre forholder seg til avtalen som en fastpriskontrakt må man si fra at man selv har en annen oppfatning, og ikke vente til samarbeidet er avsluttet.  

Konklusjonen var at partene hadde inngått en fastpriskontrakt.  

Denne saken har sin bakgrunn i en litt uryddig kontrahering av en totalunderentreprenør.

Hovedspørsmålet i saken var om totalunderentreprenør (A) hadde krav på å få betalt etter regningsprinsippet, eller om det var avtalt fast pris.

Det forelå ingen formell kontrakt.

Totalentreprenør hadde først mottatt et tilbud fra en underentreprenør (B). Dette tilbudet ble formodentlig ansett for å være for høyt, og så ble A kontaktet. A regnet på jobben, og ga fra seg en oppstilling som på et tidlig tidspunkt ble omtalt som et budsjett. Budsjettet bestod av r.s poster for konkrete arbeidsoperasjoner, og samlet sum var lavere enn Bs tilbud.  Senere ble det sendt en epost med overskriften tilbud, og der var det ingen r.s poster, enhetspriser, cirka-tall eller noe annet som kunne tyde på at man så for seg at arbeidene skulle gjøres på regning.  

Det ble ikke inngått formell kontrakt mellom totalentreprenør og A.

Det ble søkt om ansvarsrett for A og den gjaldt både prosjektering og utførelse. A foretok også   detaljprosjektering av sine arbeider.  

Blant annet basert på disse omstendighetene kom lagmannsretten til at partene hadde inngått en totalunderentreprisekontrakt.  

Det kan kanskje være av interesse å vite at lagmannsretten la til grunn at selv om ikke NS 8417 kunne brukes direkte, var den en relevant rettskilde. Lagmannsrettens begrunnelse var bl.a. at «kontraktsstandardene er antatt å gi uttrykk for alminnelige entrepriserettslige prinsipper».  

Etter at A hadde sendt 4 a konto fakturaer ble partene uenige, og A forlot byggeplass. Den direkte foranledningen var at totalentreprenør tilbakeholdt betaling for a konto faktura nr 4 som følge av berettigede innsigelser til As arbeider. Etter å ha forlatt byggeplass sendte A en «a konto» faktura nr 5 som var en avregning som om alle arbeider skulle betales etter regning.  

Lagmannsretten kom til at partene hadde avtalt fast pris. I sin bevisvurdering gikk retten grundig inn i alt som hadde skjedd mellom partene forut for As oppstart av sine arbeider. Det var ingen ting som tydet på at man hadde forhandlet om regningsarbeider og retten la til grunn at tilbudet oversendt i en post fremstod som et tilbud på en fast pris.  

Den omstendighet at A hadde sendt fire a konto fakturaer og ikke oversendt dokumentasjon som f eks timelister for å underbygge sitt krav, talte mot at regningsprinsippet kunne være avtalt.  

Det var også eksempler på at A hadde fremsatt flere endringsordrekrav hvor A skulle ha tilleggsbetalt. Det er jo ikke nødvendig å kreve tilleggsvederlag hvis man uansett skal ha betalt for alle arbeider på regning.  

Lagmannsretten påpekte også A ikke hadde sagt noe om sin forståelse mht regningsarbeid før samarbeidet var avsluttet. Dette anså lagmannsretten for å være i strid med den lojalitetsplikten som parter har i et avtaleforhold. Når man forstår eller bør forstå at den andre forholder seg til avtalen som en fastpriskontrakt må man si fra at man selv har en annen oppfatning, og ikke vente til samarbeidet er avsluttet.  

Konklusjonen var at partene hadde inngått en fastpriskontrakt.