1. Innledning

Partenes avtale danner utgangspunktet for hva som skal betales. I en kontrakt kan man ha avtalt en fiks sum som innebærer at det verken skal betales mer eller mindre når kontraktsgjenstanden er ferdigstilt. I en annen kontrakt kan det være avtalt faste enhetspriser og så betaler man en sluttsum basert på det antall produserte enheter multiplisert med enhetsprisen. I begge disse tilfelle har partene avtalt prisen i forkant. Entreprenør har risikoen for økte kostnader, mens byggherren går glipp av mulige besparelser.  

Hvis partene ikke blir enige om en fast pris eller fiks sum er det regningsprinsippet som gjelder. Det innebærer at entreprenør skal få betalt for alt han tilfører og leverer, samt et påslag til dekning av indirekte kostnader pluss fortjeneste. Byggherren får på sin side ikke samme forutsigbarhet som ved fast pris eller fiks sum, men vet samtidig at han ikke betaler mer enn nødvendig. Det siste under forutsetning av at arbeidet utføres på en rasjonell måte.  

2. Oversikt over bestemmelser

Samtlige tre standardkontrakter har bestemmelser om regningsarbeider, nemlig NS 8405 punkt 31, NS 8406 punkt 23.4 og NS 8407 punkt 30.  

3. Om vederlagsberegning  

Bestemmelsene i standarden er tilnærmet identiske, og vi tar NS 8407 som utgangspunkt  

I punkt 30.1 formuleres at entreprenøren skal «ha betalt for nødvendige kostnader med å utføre arbeidet og et avtalt eller sedvanlig påslag til dekning av indirekte kostnader, risiko og fortjeneste».  

Hva som er «nødvendige kostnader» ser man ofte diskuteres.  

Hvis samtlige kontraktsarbeider gjøres på regning vil entreprenør ha krav på det riggen koster (leie av brakke, heater), driftskostnader (strøm, drivstoff til heater), timelønn til det mannskapet som er på byggeplass, timesats for maskiner og utstyr som benyttes, materialkostnad osv.  

Dersom det er avtalt en fast pris eller fikssum for kontraktsarbeidet som sådan, men så skal det utføres tilleggsarbeider på regning, vil situasjonen bli noe mer komplisert.

I så fall får entreprenøren allerede betalt for innsatsfaktorer som brakke, heater, mannskapets ordinære verktøy osv.

Men, endringsarbeidet kan medføre behov for spesialverktøy. Normalt leier man slikt utstyr for den nødvendige perioden til å utføre arbeidet og da skal denne leien betales særskilt. De timene som medgår for alle involverte på byggeplass til å utføre endringen skal betales osv.  

Ofte avtaler man en bestemt timepris for de enkelte stillingskategorier som formann, tømrer, rørlegger, hjelpemann osv eller for gravemaskin, dumper, lastebil med eller uten henger osv.

Slike priser er i realiteten faste enhetspriser og disse legges da til grunn når det utføres regningsarbeid.  

Noen ganger kan man erfare at entreprenør leier inn mannskap til en timepris som til dels betydelig lavere enn den avtalte timeprisen.

Det er likevel den avtalte timeprisen som skal benyttes ved avregning. Annerledes er det hvis timepris ved regningsarbeider ikke er avtalt. Da er det innleieprisen pr time som skal legges til grunn.

Partene pleier normalt også å avtale påslagsprosent for det tilfellet arbeider skal utføres på regning.  

Hvilken påslagsprosent partene har avtalt varierer, men det synes å være en norm for at denne ligger i intervallet 8-12 %.  

Hvis påslagsprosenten ikke er avtalt er spørsmålet hva som er «sedvanlig».

Vi tror det skal være vanskelig å få aksept for en påslagsprosent særlig over 15 % selv om det finnes noe rettspraksis hvor det har forekommet høyere påslagsprosent, men uten at problemstillingen har vært satt på spissen.

Den rettspraksis det er tale om er også av eldre dato.  

For ordens skyld nevnes at påslaget skal ikke bare gi entreprenøren en viss fortjeneste, men også gå til betaling av «indirekte kostnader» og «risiko».  

Vi bruker ikke plass på å omtale «risiko», men eksempel på «indirekte kostnader» er forsikring, garanti, husleie, kjøretøyene i bedriften, lønnskostnader til administrasjonen som også omfatter innkjøpere av f eks materiell osv.  

Hva som er «nødvendige kostnader» handler ikke bare om kostnadene til de enkelte innsatsfaktorene som leder frem til det resultatet som skal betales etter regning. Det handler også om hvor effektivt og rasjonelt det jobbes.  

For at dette skal fremkomme tydelig er det inntatt en særlig presisering i bestemmelsene om vederlagsberegning, nemlig at regningsarbeider «skal drives rasjonelt og forsvarlig».

En side ved dette vilkåret er at (total-)entreprenøren bør være påpasselig og varsle dersom uventede forhold gjør arbeidene mer krevende enn forventet. Dette for å unngå at timer og ressurspådrag blir avvist på uriktig grunnlag.

Et annet råd er at man etablerer en rutine hvor man fotograferer byggeplassen rutinemessig for å sikre at det finnes dokumentasjon som kan underbygge ressursbruk.

Til slutt nevnes at det ikke kan forventes at ethvert regningsarbeid skal utføres med kun et minimum av ressursbruk. Man må legge inn en viss romslighet i vurderingen. Ingen prosjekter er like, og det gjelder også byggeplass, værforhold, transportavstander osv.

Det påhviler derfor entreprenøren en særskilt plikt å legge opp sitt arbeid på en slik måte at det ikke medgår mer tid, materiell eller ressurser enn nødvendig.  

4. Dokumentasjon av regningsarbeidene

Når arbeider skal utføres etter regning må entreprenør kunne dokumentere at de kostnader tillagt påslag som kreves betalt rent faktisk har medgått til det angjeldende arbeid.  

I lys av dette bestemmer samtlige standardkontrakter at entreprenøren må sende «spesifiserte oppgaver over påløpte kostnader, herunder materialforbruk og forbruk av tid når det gjelder mannskap og maskiner».

Slike oppgaver skal oversendes «hver uke».  

Av standardkontraktenes bestemmelser fremgår også at byggherren kan kreve fremlagt ytterligere dokumentasjon og spesifikasjon dersom det oversendte ikke gir god nok forklaring.  

Et slikt krav må fremsettes innen 14 dager etter at byggherren har mottatt det som først ble sendt over.

For den videre saksbehandling viser vi til standardenes bestemmelser, jfr NS 8407 punkt 30.3.1, annet ledd og NS 8405 punkt 31.4, første og annet ledd.  

5. Byggherrens kontroll

Vi finner bestemmelsene om byggherrens kontroll i NS 8407 punkt 30.3.2, NS 8405 punkt 31.4 og NS 8406 punkt 23.4, tredje ledd.  

Timelister er gjerne et begrep som benyttes om oppgaver over «forbruk av tid», og ofte erfarer man at byggherren krever «attesterte timelister».

Da siktes det gjerne til timelister som entreprenør har fremlagt fortløpende for byggherren på byggeplass for attestasjon. Attestasjonen er da en bekreftelse på at timene har påløpt under byggherrens tilsyn og at timene gjelder de arbeidene som skal honoreres etter regningsprinsippet.  

Siden kravet om «attesterte timelister» forekommer så vidt ofte kan det være på sin plass å fremheve at standardkontraktene ikke inneholder bestemmelser om slik attestering. Dersom dette skal være et vilkår må det avtales særskilt, hvilket ofte gjøres i de spesielle kontraktsvilkårene eller i selve avtaledokumentet.  

Det standardbestemmelsene sier er bare at byggherren «skal kontrollere oppgavene» evt også tilleggsinformasjonen, og dette skal gjøres innen en frist på 14 dager regnet fra mottak.  

Hva byggherren skal kontrollere oppgavene opp i mot sies det ingen ting om. Normalt vil en byggherre føre et særlig tilsyn med arbeider som skal utføres på regning.

Dersom byggherren – helt uavhengig av oversendte timelister etc – mener at entreprenørens arbeid ikke utføres «rasjonelt og forsvarlig» bør han melde fra om dette skriftlig. Det kan enten gjøres særskilt eller tas opp i bygge- eller byggherremøtet evt fremdriftsmøter der det avholdes.    

Entreprenøren bør på sin side varsle byggherren skriftlig dersom det dukker opp uventede forhold som gjør at man bruker flere timer på et regningsarbeid enn man hadde forventet.  

Begge parter bør også vurdere å ta bilder, filme eller foreta andre handlinger som kan være med å underbygge deres eget syn på ressursbruken.  

Det å involvere den andre part dersom denne typen problemstillinger dukker opp kan – over tid – være konfliktreduserende, og under enhver omstendighet er det fordelaktig at man gir den annen mulighet til å kommentere fortløpende.  

Så kan man si at det er dette som ligger i standardbestemmelsene ved at byggherren skal få oppgaver til kontroll, at byggherren må reagere innen 14 dager hvis han ønsker tilleggsinformasjon, og deretter gi sin tilbakemelding til entreprenør innen 14 dager dersom man er uenig.

Problemet er at tiden går, og det jobbes normalt parallelt med regningsarbeider mens partene sender, etterspør, svarer og deretter vurderer og konkluderer mht den dokumentasjonen som ble oversendt for arbeider utført kanskje seks uker tidligere.  

Til slutt nevnes at dersom ikke byggherren overholder sine frister for å gi entreprenøren tilbakemelding på oversendt dokumentasjon «legges oppgavene til grunn for oppgjøret», jfr NS 8407 punkt 30.3.2, siste ledd og NS 8405 punkt 31.4, fjerde ledd.

6. Hva skjer hvis dokumentasjon ikke sendes overhodet ?  

Felles for samtlige standardkontrakter at i slike situasjoner har entreprenøren «bare krav på dekning av de utgifter byggherren måtte forstå» at entreprenøren har hatt, tillagt «påslag (…)», jfr NS 8407 punkt 30.3.1, siste ledd, NS 8405 punkt 31.4, femte ledd og NS 8406 punkt 23.4, fjerde ledd.  

7. Om kostnadsoverslag  

Alle tre standardkontrakter har en bestemmelse om at byggherren har rett til å be entreprenør om et kostnadsoverslag. I tillegg har entreprenøren en skriftlig varslingsplikt dersom det blir «grunn til å tro at» kostnadsoverslaget blir overskredet.

Bestemmelsen om dette finner man i NS 8407 punkt 30.2, NS 8405 punkt 31.2 og NS 8406 punkt 23.4, annet ledd.  

Det følger av disse at varslingsplikten i NS 8405 og NS 8406 inntreffer dersom overskridelsene forventes å bli «vesentlige», mens dette ikke er et vilkår for varslingsplikten i NS 8407.  

Til slutt nevnes at standardkontraktene ikke har noen bestemmelse som sier hva konsekvensen av manglende varsling skal være.

Antagelig må dette bedømmes konkret og baseres på en helhetsvurdering.

8. Byggherrens innsigelsesrett til de totale kostnader

Det følger av samtlige bestemmelser at byggherren er «ikke avskåret for senere å påberope seg at de totale kostnadene ved regningsarbeidet er blitt unødvendig høye på grunn av urasjonell drift eller annet uforsvarlig forhold», jfr NS 8405 punkt 31.4, siste ledd, NS 8406 punkt 23.4, siste ledd og NS 8407 punkt 30.3.2, siste ledd.  

Denne bestemmelsen er ment som en sikkerhetsklausul, og det kreves normalt en god del før man vil redusere entreprenørens krav i henhold til denne bestemmelsen.  

Det forutsettes at partene har etterlevd bestemmelsene om regningsarbeid.

I det ligger at byggherren har fått tilsendt oppgaver fortløpende, han har gjennomgått disse, eventuelt også krevd fremlagt tilleggsdokumentasjon, godkjent dokumentasjonen og formodentlig også betalt fakturaer fortløpende.  

Til tross for alt dette har byggherren en viss mulighet til å kreve nedsettelse av det samlede beløpet, men det krever en helt klar og god begrunnelse som må skyldes forhold på entreprenørens side.  

Avslutningsvis presiseres at ingen regningsarbeider utføres innen de samme fysiske rammer. Det kan være en rekke forhold ved den enkelte byggeplass som setter entreprenøren på ulike prøver og som gjør at arbeidene ikke kan utføres på en kostnadsoptimal måte. Rettspraksis viser at man ikke kan kreve det ideelle fra entreprenør når det gjelder regningsarbeider.

Vi vil derfor påpeke at terskelen for å anvende denne sikkerhetsbestemmelsene om "unødvendig høye" kostnader er forholdsvis høy.