1. Innledning
I NS 8407 kapittel III er det en bestemmelse som handler om de krav som skal stilles til kontraktsgjenstanden, og det er punkt 14.
Denne bestemmelsen skulle man kanskje tro var unødvendig enn så lenge det er kontraktsdokumentene som forutsetningsvis sier hvilke krav som skal stilles til kontraktsgjenstanden.
På den andre siden finner vi ikke en tilsvarende bestemmelse i NS 8405 eller NS 8406.
Bakgrunnen for dette er at totalentreprenør skal detaljprosjektere slik at funksjonskravene ivaretas. Det er derfor viktig å sikre at kontraktsgjenstanden tilfredsstiller visse minimumskrav.
Følgelig kommer kravene i punkt 14 til anvendelse med mindre noe annet fremgår uttrykkelig av kontraktsdokumentene.
I denne artikkelen skal vi gå mer detaljert inn i de enkelte bestemmelsene som tilhører punkt 14 «Kontraktsgjenstanden».
2. Oversikt over reglene
Vårt utgangspunkt er naturligvis NS 8407, men som matrisen viser er det også noen få bestemmelser av relevans i hhv NS 8405 og NS 8406.
3. Avtalte krav
Den første bestemmelsen i NS 8407 punkt 14 «Kontraktsgjenstanden» er 14.1 som handler om «Avtalte krav».
Der slås det fast at kontraktsgjenstanden skal leveres i samsvar med «avtalte krav», og det vises til kontraktsdokumentene med tilhørende tegninger, modeller, beskrivelser og eventuelle referanseobjekter.
For ordens skyld nevnes at det er også en egen bestemmelse i utførelsesentreprisestandardene om at kontraktarbeidet skal oppfylle de krav som er angitt i kontrakten, nemlig NS 8405 punkt 11.1, første ledd «Utførelse» og NS 8406 punkt 11 «Entreprenørens ytelse».
Vi går ikke nærmere inn på dette her, men viser til det vi har skrevet om kontraktsdokumenter og tolkning i artikkelen under temaet «Generelle bestemmelser», les her.
4. Uspesifiserte deler
Videre følger det av NS 8407 punkt 14.2 at «(U)spesifiserte deler av kontraktsgjenstanden skal være av samme standard som de spesifiserte deler det er naturlig å sammenlikne med».
Tilsvarende bestemmelse finner man i NS 8405 punkt 11.1, annet ledd og NS 8406 punkt 11, annet ledd hvor det står at der hvor det ikke er angitt kvalitetskrav så «gjelder slike kvalitetskrav som er vanlig for tilsvarende arbeider».
5. «Byggherrens formål»
Det følger av NS 8407 punkt 14.3 at kontraktsgjenstanden skal «passe for de formål som byggherren har med denne, og som totalentreprenøren var eller måtte være kjent med da kontrakten ble inngått».
Denne bestemmelsen underbygger tolkningsregelen i NS 8407 punkt 2.2 første ledd om at «funksjonskravene og krav til løsninger, kvalitet eller merke som er spesifisert i tilbuds- eller konkurransegrunnlaget gjelder foran løsninger» mm i totalentreprenørens tilbud med mindre det er tatt et «uttrykkelig forbehold».
6. Lover, forskrifter og offentlige vedtak
Videre fremgår det av NS 8407 punkt 14.4 at kontraktsgjenstanden skal være i samsvar med lover, forskrifter og offentlige vedtak.
Man må kunne legge til grunn at totalentreprenør sørger for at kontraktsgjenstanden tilfredsstiller lovfestede minimumskrav selv om ikke disse er uttrykkelig definert eller presisert i tilbuds- eller konkurransegrunnlaget.
Hvis ikke lovfestede minimumskrav blir oppfylt vil ikke totalentreprenør få utstedt midlertidig brukstillatelse, og i hvert fall ikke ferdigattest.
For øvrig påhviler det alle med ansvarsrett etter plan og bygningslovens regler å prosjektere å overholde gjeldende lov og forskrift.
Dersom lov, forskrift eller offentlige vedtak endres etter at entreprenøren innga sitt tilbud, og dette får som konsekvens at kontraktsgjenstanden må endres, kan entreprenøren sende krav om endring etter bestemmelsene i NS 8407 punkt 32.2.
Forutsetningen er at entreprenøren ikke burde ha tatt endringen i betraktning (og unngått konsekvensene) da tilbudet ble inngitt.
7. Allmenne normer mv
I NS 8407 punkt 4.5 «Allmenne normer mv» slås det fast at kontraktsgjenstanden skal være i samsvar med «Norsk Standard og (…) allment aksepterte normer på tilbudstidspunktet».
Dette henger også sammen med totalentreprenørens ansvar for å detaljprosjektere.
Det er utgitt en rekke veiledere og byggdetaljblader om hvordan man skal hhv prosjektere og utføre arbeider for å sikre at disse blir bygget på en forsvarlig måte.
Som vi senere kommer tilbake vil denne bestemmelsen også gi føringer av relevans for det som kalles systematisk ferdigstillelse (av tekniske systemer og anlegg).
Det er utgitt Norske Standarder og veileder som på en grundig og detaljert måte forklarer hvordan man skal gå frem for å sikre seg at tekniske systemer og anlegg fungerer slik de er prosjektert – både enkeltvis, integrert med andre og som en samlet enhet hvor hele kontraktsgjenstanden er i drift.
Vi kommer tilbake til dette i artiklene om avslutningsfasen.
8. Valg av løsninger
I NS 8407 punkt 14.6 «Valg av løsninger» finner man den bestemmelsen som best synliggjør det som normalt anses å være totalentreprenørens «gulrot» for å påta seg funksjonsrisikoen.
Av denne bestemmelsen følger det nemlig at totalentreprenør har en utstrakt valgrett med hensyn til hva han oppfyller funksjonskravene med. Forutsetningen er at han holder seg innenfor avtalens rammer.
Denne valgretten gjør det mulig for totalentreprenør å bruke sin kompetanse og sine ressurser til å finne frem til løsninger, produkter, kvaliteter osv som er tilstrekkelig til å oppfylle funksjonskravene
Siden totalentreprenør er forretningsdrivende med samme, legitime behov for å skape et økonomisk overskudd som byggherren, vil han selvsagt ha et ønske om å velge alternativer som holder egne kostnader nede.
Av og til kan man oppleve at byggherrer mangler forståelsen for at totalentreprenøren skal ha denne valgfriheten.
Et eksempel på denne problemstillingen finner vi en dom fra Borgarting lagmannsrett av 22.2.2024 (LE-2023-151768). Denne saken gjaldt forholdet mellom byggherre og totalentreprenør hvor kontrakten var basert på NS 8407 og den aktuelle bestemmelsen var punkt 14.6.
Dommen er illustrerende for hvordan punkt 14.6 skal forstås.
I den saken var det inngått en kontrakt mellom en kommune og en entreprenør basert på NS 8407 (totalentreprise).
I gjennomføringsfasen kom totalentreprenøren frem til en løsning for hvordan man kunne unngå setninger uten å benytte en løsning som kommunen hadde antydet i konkurransegrunnlaget. Det fremgikk av konkurransegrunnlaget at man antagelig måtte masseutskifte ned til 3 meter dybde.
Totalentreprenøren fant en løsning som innebar masseutskifting ned til 1,6 meter, og fikk derved en besparelse. Kommunen gikk til søksmål fordi den mente at denne besparelsen skulle komme kommunen til gode, og ikke totalentreprenøren.
Kommunen tapte saken, og totalentreprenør beholdt den besparelsen han hadde oppnådd.
Vi har omtalt dommen under «Nyere rettspraksis», les her.
Alternativt kan man erfare at byggherren forsøker å begrense denne valgfriheten gjennom detaljerte beskrivelser som langt på vei medfører at man i realiteten nærmer seg en utførelsesentreprise.
En annen metode for å innskrenke totalentreprenørens valgfrihet på et mer overordnet nivå er å stille krav om at totalentreprenør skal presentere 2-3 alternative jevnbyrdige løsningsforslag som byggherren skal kunne velge mellom. Hvis man velger en slik variant som byggherre vil det være naturlig å beslutte noe slikt for delleveranser som baderomsmoduler, kjøkkenløsninger, fasadeplater og/ eller annet synlig.
En tredje, eller supplerende metode, kan være at byggherren stiller spesifikke krav til LCC (livssykluskostnader) og/ eller Breeam. Dette for - om ikke annet så i hvert fall indirekte - sikre at kostnadene til FDVU de neste tiårene blir liggende på et lavest mulig nivå.
En byggherre som underveis oppdager at totalentreprenøren benytter sin valgfrihet på en måte byggherren mener gir ham et sluttprodukt som er dårligere enn forutsatt, kan selvsagt gripe inn i totalentreprenørens valgfrihet.
Gjør han det må imidlertid dette skje ved bruk av endringsordresystemet, se NS 8407 punkt 14.6, annet ledd.
9. Gråkjær-dommen. Borgarting lagmannsretts dom av 27.1.2022 (LB-2020-066936)
Dommen inneholder bl.a. en god redegjørelse for totalentreprenørens oppgaver mht prosjektering og krav til kontraktsgjenstanden. det er en rekke uttalelser i dommen som gjelder NS 8407 punkt 14, og følgelig finner vi det naturlig å innta disse delene her.
Selve saken gjaldt et landbasert fiskeoppdrettsanlegg utenfor Fredrikstad som ble prosjektert og delvis oppført med fundamenter som ikke var tilpasset lokale grunnforhold. Lagmannsretten kom til at totalentreprenøren (Gråkjær) var ansvarlig for at prosjekteringsfeilen oppsto ut fra en tolkning av forpliktelsene i totalentreprisen opp mot NS 8407, særlig punkt 14.
Fra dommen hitsettes følgende:
«Prosjektering og utførelse av fundamenter er en del av totalentreprisen og som sådan Gråkjærs ansvar.
Det heter om prosjektering i NS 8407 punkt.16.1:
Er ikke annet avtalt, skal totalentreprenøren sørge for all nødvendig prosjektering for å kunne levere kontraktsgjenstanden i samsvar med kontrakten, herunder reglene i punkt 14.
Lagmannsretten nevner her at med «prosjektering» menes som regel det å beskrive detaljert det arbeidet som skal utføres, utarbeide tegninger, kartlegge hvilke funksjonskrav som stilles i lov, forskrift og kontrakt til arbeidsprosessene og resultatet, samt velge metoder, produkter og materialer som sikrer at funksjonskravene blir oppfylt.
Lagmannsretten skal på denne bakgrunn kort redegjøre for de plikter som kan utledes av NS 8407 punkt 14, som et utgangspunkt for den videre bedømmelse av kravene til Gråkjærs ytelse.
Utgangspunktet følger av punkt 14.1, hvor det fremgår at kontraktsgjenstanden må oppfylle de avtalte krav.
Det følger videre av punkt 14.3 at anlegget må passe med byggherrens formål, og det følger av samme bestemmelse annet ledd at valg av løsninger skal være tilpasset forholdene på stedet.
Av punkt 14.4 følger det også at kontraktsarbeidene skal leveres i samsvar med offentligrettslige krav, og av punkt 14.5 at de skal være i samsvar med allmenne normer – herunder Norsk Standard, med tilhørende utfyllende regler i de såkalte Eurokoder, som også vist til i kommentaren over. Lagmannsretten har ikke funnet det nødvendig for resultatet i saken med noen nærmere redegjørelse for Eurokodene i tillegg til det som kan utledes av punkt 14 i standarden.
Lagmannsretten finner også grunn til å nevne i denne sammenheng NS 8407 punkt 14.6 som gir totalentreprenøren en valgfrihet med hensyn til hvordan han vil oppfylle funksjonskravene.
Som nevnt over påtar totalentreprenøren seg en resultatforpliktelse. Typisk for totalentreprisekontrakter er at totalentreprenøren har en funksjonsrisiko, hvilket innebærer ansvar for at kontraktsgjenstanden oppfyller visse funksjoner. At bygget skal være fundamentert forsvarlig slik at anleggets laster føres ned i grunnen uten risiko for skjevsetninger som kan skade konstruksjonen, er utvilsomt en sentral funksjon for et anlegg med et komplekst lastbilde som skal plasseres på setningsømfintlig grunn.
Lagmannsretten er dermed enig med Fredrikstad Seafoods i at kontrakten må forstås som å inneholde et krav til en formålstjenlig og funksjonell fundamenteringsløsning. Hvordan Gråkjær valgte å prosjektere en slik løsning er ikke avgjørende, og fraværet av en beskrivelse av en konstruktiv armert bunnplate har ikke avgjørende betydning for tolkningen slik lagmannsretten ser det. Dette kan også utledes av totalentreprenørens valgrett, innenfor kontraktens rammer, til å prosjektere den løsning han finner hensiktsmessig, jf. punkt 14.6.
Fundamentenes hovedfunksjon er å overføre vekten av bygget ned til grunnen. En alminnelig god og fagmessig ytelse krever at fundamentene ivaretar denne funksjonen. For å oppnå dette, må totalentreprenøren ta hensyn til grunnforholdene. En fundamenteringsløsning som ikke er tilpasset grunnforholdene, og av den grunn ikke evner å holde bygget så stabilt at skjevsetningskader kan unngås, vil ikke tilfredsstille kravet til «allment aksepterte normer», jf. NS 8407 punkt 14.5.
