1. Innledning  

Innen norsk, landbasert entrepriserett skiller vi mellom to entrepriseformer, nemlig utførelsesentreprise og totalentreprise.  

Den prinsipielle forskjellen mellom disse to alternativene er at entreprenøren detaljprosjekterer i tillegg til å utføre når man har en totalentreprise. I en utførelsesentreprise er det byggherren som prosjekterer mens entreprenøren utfører.  I en totalentreprise vil det være totalentreprenøren som har funksjonsrisikoen,  mens denne ligger hos byggherren i en utførelsesentreprise.

2. Byggherrens organisering av bygge- og anleggsprosjekter  

Ingen prosjekter er like og derfor blir også prosjektene organisert på ulike måter.

Det er likevel noen typetilfeller og det er disse det redegjøres for her.

Noen har den forståelsen at "totalentreprenør" har ansvaret for absolutt alle fag som kreves for å få gjennomført et byggeprosjekt, men det er ikke riktig.  

«Total» betyr at entreprenøren både prosjekterer og utfører.

I prinsippet kan man ha like mange sideordnede totalentreprenører som man har fag (bygg, rørlegger, ventilasjon, elektro osv.).

Med dette sagt må det presiseres at som oftest inngår byggherren kontrakt med kun en totalentreprenør som får ansvaret for absolutt alle fag. Totalentreprenøren engasjerer deretter underentreprenører, og normalt en for hvert fag.

Hvis byggherren har valgt å gjennomføre sitt prosjekt som en utførelsesentreprise, vil man kunne stå overfor flere forskjellige måter å organisere seg på. 

For det første har man de tilfellene hvor byggherren kontraherer en entreprenør med ansvar for hvert sitt  fag (bygg, rørlegger, flislegger, elektro, murer, maler, blikkenslager osv). Da får byggherren forholdsvis mange sideordnede entreprenører å samordne/ styre. Man sier gjerne at gjennomføringen er organisert som en byggherrestyrt delentreprise.

Dette er den mest krevende formen for byggherren siden denne har risikoen dersom entreprenørene forsinker hverandres arbeid. Byggherren har også risikoen for at de prosjekterende leverer detaljprosjekteringen tidsnok.

For det andre har man de tilfellene hvor byggherren har engasjert en hovedentreprenør med ansvar for alle byggfag, samt egne kontrakter med de tekniske entreprenørene (rørlegger, elektro). Når dette er situasjonen får som oftest hovedentreprenøren ansvar for å samordne og koordinere de tekniske entreprenørene, men likevel slik at byggherren har fremdriftsrisiko for de sideordnede entreprenørene.

For det tredje har vi situasjonen hvor alle fag legges inn under en entreprenør. Det som da skjer, er vanligvis at den som ellers ville vært hovedentreprenør også får ansvaret med å levere de tekniske fagene. Når det er tilfelle benyttes betegnelsen generalentreprenør.

Uansett entrepriseform (utførelse eller total) er det normalt en stor fordel for byggherren å kun ha en kontraktspart å forholde seg.

Da slipper byggherren å ha risiko for fremdriften til de ulike entreprenørene. Risikoen for samordning og fremdrift overlates til en entreprenør.

Som regel er entreprenørene bedre egnet til å koordinere og samordne andre entreprenører. Entreprenører vet bedre hvor «skoen trykker» og ikke minst; hvor de skal trykke for at andre entreprenører skal oppfylle innen de gitte tidsfrister.  

3. Momenter som bør vurderes før valg av entrepriseform  

Hvis byggherren ønsker å ha frihet til å treffe beslutninger om løsningsvalg og kvaliteter så tett opp mot den faktiske utførelsen som mulig, bør byggherren vurdere en utførelsesentreprise. Da står byggherren langt friere til å treffe slike valg, enn det byggherren kan gjøre i en totalentreprise.

Et grunnleggende trekk ved totalentrepriseformen er at totalentreprenør skal ha valgfrihet til å selv å bestemme hvordan funksjonskrav skal løses. Forutsetningen er selvsagt at ikke byggherren har innskrenket valgadgangen i den avtale som er inngått.  

Et annet forhold som kan tale for en utførelsesentreprise er der  byggherren har spesielt høye krav til kvalitet og/ eller funksjonalitet, og hvor det ikke er ønskelig å gi totalentreprenøren noen valgfrihet overhodet.

Et forhold som taler for totalentreprise er der hvor det haster for byggherren å få iverksatt prosjektet. Han er avhengig av at de fysiske arbeidene settes i gang lenge før det er mulig å ferdigstille detaljprosjekteringen.

Når funksjonskravene er ferdigstilt vil disse, sammen med tekniske ytelesesbeskrivelser, sendes ut som del av et tilbudsgrunnlag for en anskaffelse av totalentreprenør.

Etter at kontrakten er tildelt vil totalentreprenøren kunne detaljprosjektere sekvensielt, og innsende søknad om igangsettingstillatelse for de enkelte byggetrinn, etter hvert som dette er nødvendig.

Ved en slik løsning vil de fysiske arbeidene kunne iverksettes ganske raskt, detaljprosjekteringen gjennomføres parallelt med at man utfører, og byggherren sparer tid.

Et hensyn som taler for totalentreprise er at funksjonsrisikoen blir overført til totalentreprenør. Det vil ofte være slik at totalentreprenør har best forutsetninger for å vite hvorledes funksjonskrav skal løses.

Men, siden totalentreprenør har en valgrett er det ikke uten videre gitt at de valg som tas har størst fokus på byggherrens fremtidige drifts- og vedlikeholdskostnader.

Det kan også være at byggherren er opptatt av estetikk, og hvor byggherren ikke kan forvente at totalentreprenør har samme fokus.

Et alternativ for byggherren kan derfor være at man pålegger totalentreprenør å fremlegge flere, likeverdige valgalternativer for byggherren. Dette slik at det er byggherren som treffer den endelige beslutningen. Dette kan f eks være praktisk når det gjelder baderomsmoduler, kjøkkenløsninger, ytterkledning osv.

Uansett er dette momenter byggherren bør tenke på før tilbuds- eller konkurransegrunnlaget sendes ut.  

4. Entreprenørens organisering  

Det vil som oftest ikke være mulig for en enkeltstående entreprenør å organisere og gjennomføre et byggeprosjekt ved å kun bruke egne ansatte. Antagelig har ikke en entreprenør tilgang på alle fag fra egen organisasjon og under enhver omstendighet ikke nok ansatte til å gjennomføre flere, parallelle prosjekter.  

Som oftest vil den entreprenøren som har kontrakt med byggherren trenge underentreprenører.

I den praktiske gjennomføringen av prosjektet vil derfor en total- eller generalentreprenør ha samme behov for å styre og samordne underentreprenørene, som når en byggherre har kontrakt med hver enkelt entreprenør.   

Når byggherrens kontraktspart skal planlegge egen gjennomføring og kontrahere underentreprenører, vil som oftest kontraktsformen med byggherren være utgangspunktet for egne valg.  

En totalentreprenør med en NS 8407-kontrakt vil som utgangspunkt kunne benytte NS 8417-kontrakter mot sine underentreprenører. Det er i hvert fall naturlig dersom disse skal ha prosjekteringsansvar og funksjonsrisiko for sine leveranser.

Det er likevel ingen ting i veien for at totalentreprenør beholder prosjekteringen selv, og inngår en utførelsesentreprisekontrakt med en eller flere av sine underentreprenører.

Dersom entreprenøren har en utførelseskontrakt med byggherren vil det ikke være aktuelt med noe annet enn utførelseskontrakt ned til underentreprenørene.

5. Standardkontrakter  

I mange tiår har Norsk Standard utviklet standardkontrakter for bruk innen bygg- og anleggsbransjen.  

Dette er standardkontrakter utarbeidet av spesielt nedsatte komiteer bestående av kyndige representanter som kommer fra alle sider som blir involvert i bygge- og anleggsprosjekter. Følgelig kaller vi gjerne standardkontraktene for «agreed documents». Standardkontraktene er resultatet av en forhandling hvor alle parters behov har blitt hensyntatt og som oftest på en balansert måte.  

Det er derfor ønskelig at partene i de enkelte bygge- og anleggsprosjekter ikke lager (for mange) spesialbestemmelser.

I den utstrekning man lager (for mange) spesielle bestemmelser risikerer man å forstyrre den balansen mellom partene som reflekteres i standardkontraktene.

Vi ser likevel ofte at det utarbeides spesielle kontraktsvilkår i de enkelte kontrakter som supplerer, endrer og/ eller fjerner bestemmelser i standardkontraktene. Når dette gjøres bør man benytte kyndige jurister/ advokater. Da vil man i best mulig utstrekning kunne påse at sluttresultatet ikke blir en kontrakt med motstridende og/ eller selvmotsigende bestemmlser.

Vi har allerede vært innom at det finnes en egen kontraktserie på overordnet nivå (mellom byggherre og entreprenør), og en kontraktserie på underordnet nivå (mellom entreprenør og underentreprenør).

Den overordnede serien består av tre standardkontrakter med betegnelsene NS 8405, NS 8406 og NS 8407, mens den underordnede serien har  betegnelsene NS 8415, NS 8416 og NS 8417.  

Tanken er at entreprenør bruker den underentreprisekontrakten som slutter med samme siffer som sifferet på hovedkontrakten med byggherren.  

Er det inngått en  NS 8405-kontrakt mellom hovedentreprenør og byggherre, er det naturlig å benytte NS 8415 mellom hoved- og underentreprenør.  

Likeledes er det naturlig å benytte NS 8417 mellom totalentreprenør og underentreprenør når det er inngått en NS 8407 kontrakt mellom byggherren og totalentreprenør.

Vi skriver "naturlig" fordi kontrakter som ender med samme siffer (NS 8405/ 8415, NS 8406/ 8416 og NS 8407/ 8417) er harmonisert i forhold til hverandre.

Det er likevel ingen ting i veien for at man avviker fra dette utgangspunktet.

Som nevnt kan det være grunner som gjør at en totalentreprenør inngår NS 8415-kontrakter med sine underentreprenører selv om førstnevnte har en NS 8407 kontrakt mot byggherren.

For en utførelsesentreprenør med en NS 8406-kontrakt mot byggherren, kan det være hensiktsmessig å benytte NS 8415-kontrakter mot sine underentreprenører.

Forskjellen mellom NS 8415 og NS 8416 er  at førstnevnte inneholder strengt formaliserte regler om hvordan varsler og krav skal fremsettes, og hvor konsekvensen av manglende overholdelse er at krav (eller innsigelser til disse) går tapt dersom ikke formkravene ivaretas.

En hoved- eller generalentreprenør vil naturlig nok kunne ha svært mange underentreprenører, og derved en mer kompleks kontraktssituasjon enn byggherren som kun har en generalentreprenør å forholde seg til.

Det kan derfor være mer formålstjenlig for generalentreprenøren å bruke NS 8415 for å sikre at seg at avvik og endringer kommer raskt "på bordet", og slik at egen oppfølgning av underentreprenørene blir så ryddig som mulig.   

6. Funksjonskrav – detaljprosjektering – planlegging av egne arbeider  

Byggherren må alltid starte med å kartlegge egne behov. Derfra må man gradvis arbeide seg frem til et forprosjekt hvor funksjonskrav og tekniske ytelser defineres.

Når en byggherre skal gjennomføre prosjektet i en totalentreprise vil det normalt være forprosjektet med funksjonskrav og tilhørende ytelsesbeskrivelser som ligger til grunn for tilbudskonkurransen.

Funksjonskrav og ytelsesbeskrivelser legges deretter til grunn når man skal detaljprosjektere.

Som oftest kan funksjonskrav løses på flere forskjellige måter.

Når man har en totalentreprise er det et grunnleggende prinsipp at totalentreprenør har rett til å velge løsningsalternativ, med mindre denne har blitt innskrenket av byggherren.

I en totalentreprise har totalentreprenør påtatt seg ansvaret for å detaljprosjektere de løsninger som skal oppfylle byggherrens funksjonskrav. Følgelig har totalentreprenøren overtatt funksjonsrisikoen.

Dersom ikke sluttproduktet oppfyller funksjonskravene på overtakelsen foreligger det en mangel. Da hjelper det ikke om sluttproduktet isolert sett er utmerket. Det er like fullt en mangel. 

I en utførelsesentreprise er situasjonen den motsatte. Da har byggherren funksjonsrisikoen og må selv detaljprosjektere. Entreprenøren skal utføre sine arbeider i samsvar med detaljprosjekteringen.

Dersom det på overtakelsen viser seg at sluttproduktet likevel ikke oppfyller de funksjonskrav byggherren hadde definert, vil det ikke foreligge noen mangel ved entreprenørens arbeider så fremt denne har fulgt detaljprosjekteringen.

Uavhengig av om entreprisen gjennomføres som en utførelses- eller totalentreprise, skal alle entreprenører planlegge sine arbeider slik at arbeidene utføres i samsvar med gjeldende regler, normer og relevante veiledere.

Det er ikke alt som prosjekteres i detalj og detaljprosjekteringen må suppleres med teknisk forskrift (i dag; TEK17) med veileder, SINTEF Byggforsk byggdetaljblader, håndbøker fra SINTEF, leverandørers beskrivelser for hvordan utstyr, materialer eller annet skal benyttes/ monteres osv.

Alt dette er kilder til informasjon som utførende entreprenør må benytte når han planlegger egen utførelse.

7. Oppsummering  

På overordnet nivå benyttes som oftest NS 8405 eller NS 8407.

I dag ser vi likevel at de fleste byggprosjekter gjennomføres  som totalentrepriser og da er det NS 8407 som benyttes.

Flergangsbyggherrer vil ofte ha egne, spesielle kontraktsvilkår som supplerer de generelle reglene i NS 8407.

Selv om det naturlige utgangspunktet for en totalentreprenør er å benytte NS 8417 mot sine underentreprenører, har han valgfrihet. Noen ganger kan det være mer hensiktsmessig å benytte NS 8415.  

Likeledes er ikke en hoved- eller generalentreprenør med en NS 8406-kontrakt mot byggherren forpliktet til å benytte NS 8416 mot sine underentreprenører.

I noen tilfeller vil det antagelig være mer hensiktsmessig å benytte NS 8415 for å sikre en stram og mest mulig ryddig kontraktshåndtering.

Forskjellen mellom NS 8405 og NS 8407 med tilhørende underentreprisestandarder (NS 8415 og NS 8417) på den ene siden, og NS 8406/ NS 8416 på den andre, er at de førstnevnte er ment benyttet der hvor man har behov for et mer strengt og formalistisk kontraktsregime.

Uavhengig av entrepriseform har utførende entreprenør plikt til å planlegge sitt arbeid slik at dette utføres i samsvar med gjeldende regler, normer, leverandøranvisninger og for øvrig i samsvar med prinsippene om god, håndverksmessig utførelse.